Tid, ikke-lineær eller lineær.

Hallo, takk for at du er her sammen med meg nok en gang.
Jeg håper du har det veldig bra i dag.
Jeg er Mari, den opprinnelige, den eneste, og den ekte.
Velkommen til kanalen min.
Jeg tar informasjonen min veldig alvorlig, og for den som har øyne til å se.

Jeg skriver dette på engelsk om morgenen den 23. juli 2025.

Mine forgjengere og jeg har snakket om tid utallige ganger før, likevel fortsetter dette emnet å dukke opp fordi mange misoppfatninger må ryddes opp i, og det er alltid noe nytt å si.
Tid, generelt sett, er et av temaene hvor interstellare sivilisasjoner, som den taygetanske, er langt mer avanserte enn menneskekulturen på Jorden, ettersom forståelsen av tid for disse interstellare sivilisasjonene har nådd et punkt hvor tidsmanipulasjon og tidsreiser er dagligdagse aktiviteter.
I kontrast er det på Jorden fortsatt innenfor rammen av science fiction.
Og jeg sier at tidsreiser er dagligdagse aktiviteter for interstellare sivilisasjoner fordi det å være interstellar bare kan oppnås med teknologi som tillater tidsreiser.
For å hoppe fra én stjerne til en annen som kan være hundrevis av lysår unna, er det samme som å reise i tid.
Ellers ville et romskip brukt hundrevis av år på å nå den nærmeste stjernen.
Men med dagens interstellare teknologi gjøres det nesten øyeblikkelig.
Selv om det for mannskapet og passasjerene ombord kan oppleves som en reise som tar noen få minutter til timer.
Et moderne romskip reiser ikke fra ett punkt til et annet.
Det hopper bokstavelig talt fra punkt A til punkt B.
Men det er en annen historie for en annen gang.

En av de gjentagende debattene om tid er spørsmålet om den alltid er lineær, slik noen hevder, eller om det ikke er tilfelle.
I dag vil jeg dele mitt synspunkt om dette ved å bruke alt jeg har lært mens jeg har levd blant de svært teknologisk avanserte taygetianerne.
Tid som en isolert ting eksisterer ikke.
Den er bare en illusjon, og kun en oppfatning som genereres av sinnene til skapninger med bevissthet, og den er et biprodukt av tenkningens prosess.
To eller flere skapninger med bevissthet kan oppfatte tid på en lignende måte, rett og slett fordi de tenker likt, fordi de har persepsjonsavtaler, men de vil aldri gjøre det på nøyaktig samme måte, fordi de alle er forskjellige som individer, og selv den minste forskjellen mellom dem vil generere en annen oppfatning av seg selv, og dermed av tid.

Ideen om at tid alltid er lineær er korrekt, men kun når den observeres fra det sekvensielle synspunktet til et individ, og den springer ut av tankerekken en slik skapning med bevissthet og forbindelse til den større kilden måtte ha.
På samme måte, hvis vi følger en sjels reise gjennom flere inkarnasjoner, kan vi finne at selv om hver av dens ulike liv kan ha funnet sted i fortid, nåtid eller fremtid, på en ikke-lineær måte, vil det fra det spesifikke sjelens synspunkt alltid oppleves som sekvensielt.

Det er noen komplikasjoner med denne uttalelsen, fordi selv om reinkarnasjon ofte har blitt sammenlignet med å bytte fra en bil til en ny etter at den første er utslitt, og så videre i en endeløs syklus, så forblir ikke sjelen den samme hver gang den bytter fra en kropp til den neste, da det skjer en klar åndelig og bevissthetsmessig utvikling i den etter hvert som den opplever det hvert liv har å tilby for sjelens ekspansjon.
Dette betyr at en bestemt sjel ikke lenger vil oppfatte seg selv som den samme den var under sin forrige inkarnasjon eller inkarnasjoner, og siden tid er et resultat av dens bevissthet og tanker, som igjen springer ut av selve identiteten til en sjel, så blir oppfatningen av tidens linearitet kompromittert.
Rett og slett fordi sjelen ikke er den samme den var ved begynnelsen av sin inkarnasjonsreise.

Men fra et annet synspunkt kan man fortsatt argumentere for en viss linearitet i tid.
Folk er ikke de samme hele tiden, det er en utviklingsprosess.
Sjelen deres er ikke lik ved begynnelsen av et liv og flere tiår senere, så bare forestill deg forskjellene fra en inkarnasjon til neste.
Men til syvende og sist formidler selv denne siste setningen fortsatt ideen om tidens linearitet.

Vi har også det såkalte glemselens slør, hvor en sjel kanskje ikke husker hvem den var i sine tidligere liv, og dette i seg selv endrer eller bryter tidens linearitet fra dens eget synspunkt.
Selv om den sjelen var før sin nåværende inkarnasjon og de erfaringene den hadde, fortsatt vil definere hvem han eller hun er i dag, uansett om personen bevisst husker det eller ikke, fordi tidligere livserfaringer fungerer på et ubevisst nivå.
Selve definisjonen bak ordet og konseptet tid virker uunngåelig knyttet til konseptet om at hendelser alltid skjer i en sekvens og har linearitet.
Selv om vi spiller hendelser baklengs, med tiden som beveger seg i motsatt retning hvor konsekvenser skjer før årsaker, vil alt fortsatt formidle en ide om linearitet.

Men når det er sagt, slutter ikke historien om tid her.
Som jeg sa i begynnelsen av denne videoen, er tid resultatet av tanke, og av bevissthetsbevisstheten til et individ med sterk forbindelse til kilden, og når det opplever seg selv med rekken av ideer det har.
Dette betyr at tid avhenger av selvoppfatningen til hvert individ, hvor komplekse og omfattende dets ideer er, og hvor avansert det måtte være på alle måter.

Oppfatningen og ideen om at tid alltid er lineær, er bare gyldig fra et lavere eksistensielt synspunkt, hvor det eksisterer mye separasjon og dualitet.
Den er kun gyldig fra synspunktet til selv-sentrerte skapninger med liten eller ingen empati for andre, fordi de opplever tid fra egoets ståsted, med tanke på kun seg selv, uten å inkludere andres oppfatning og erfaring som en del av seg selv.

Når en sjel utvikler seg forbi egoets synspunkt og nærmere kilden, som defineres av total integrasjon og kollapsen av dualitet, altså total enhet, vil den inkludere andres oppfatning som en del av seg selv.
Denne prosessen med assimilasjon av andre bevisstheter som en del av selvet er integrasjonsprosessen som fører til enhet.
Å oppfatte andre skapninger med bevissthet, forstå deres synspunkter og ta dem inn som en del av seg selv, i en nærende prosess av ekspansjon, fører til kollapsen av oppfatningen av tid som lineær.

Denne prosessen, hvor man tar noe annet inn som en del av seg selv, er ikke noe annet enn ren kjærlighet og integrasjon, fordi man kan ikke ta inn noe man ikke elsker som en del av seg selv.
Når en sjel oppfatter andre som en del av seg selv, begynner den å overskride egoet til et punkt hvor, selv om den er i en fysisk kropp, som per definisjon isolerer sjelen fra andre, vet den dypt at vi alle er ett.
Empatien vokser til et punkt hvor selvet smelter sammen med dem som en gang ble oppfattet som forskjellige, slik at det til slutt ikke lenger er noen forskjell mellom den som har en opplevelse og den som ikke har det, fordi det som skjer og leves av den ene, skjer for den andre også.

Dette utvides videre til å inkludere mange, og til og med utallige integrasjoner, hvor barrieren som er formet av ideen om separasjon – om at en sjel er forskjellig fra en annen – kollapser inn i en masse, en sjel som integrerer mange.
Og dette vokser til et punkt hvor alt er integrert som ett.

Alle sjeler knytter seg sammen som ett, til det punktet hvor selv dualitet kollapser, og dette punktet kalles kilden selv.

Kilden selv er et punkt med absolutt bevissthet, som integrerer alt – og som til og med kollapser dualitet – og alt dette er hinsides fatteevne, da vi kun kan snakke om dette nivået teoretisk.
Vi er ikke utrustet som skapninger til å forstå noe så stort og så dypt.

På dette punktet hvor selv dualitet kollapser, kan det ikke eksistere noen lineær tid, da det ikke finnes noe konsept om sekvens, og ettersom alle tanker i denne super-bevisstheten skjer samtidig, er selv disse ordene fullstendig utilstrekkelige til å beskrive et slikt integrasjonsnivå.
Her eksisterer ikke engang tid, fordi alt bare er.

Denne super-bevisstheten kalt Kilden er, slik den alltid har vært, og alltid vil være.
Og om man fjerner all teologisk betydning fra mine ord, så er dette Guds sinn.

Men du trenger ikke å gå så langt som til Kilden for å kollapse lineær tid, fordi utallige skapninger er så åndelig utviklet at de opplever tankene og hendelsene til andre som sine egne, og de lever dette mest som konsepter, følelser og fornemmelser – i en fullstendig tidløs og ikke-sekvensiell måte.

Disse skapningene er så empatiske at de føler andre vesener og det de opplever, uten skille fra sin egen opplevelse, og dette kollapser selve konseptet om «selv» fra deres synspunkt.

Fra høyere eksistensielle riker, hvor ting er mindre tette, kollapser disse vesenene tid, og tenker på en slik måte at det ikke finnes sekvens.
Enda mer, ettersom de ikke bruker ord slik vi kjenner dem, men bare konsepter, og de kan oppleve flere hendelser samtidig, hendelser som fra et annet synspunkt ville blitt sett på som at de var adskilt med lang tid.

Fra dette høyere eksistensielle perspektivet kan de velge å oppfatte ting på en lineær måte eller ikke, fordi konseptet om at alt skjer samtidig og utenfor tid er åpenbart for dem, ettersom de er så nær kilden.

Disse høyere vesenene lever i tidløshet, og er derfor også evige.
Dette er lysvesener og høyt utviklede sjeler som tenker på en måte som er uforståelig for lavere utviklede vesener som fortsatt lever i ego og separasjon.
Kjærlighet og integrasjon overskrider tid, der selvet inkluderer det som fra andre synspunkter ville blitt betraktet som andre individer.

Dette betyr at selv om deres spesifikke biologiske liv er over, så er det det samme for dem, fordi deres bevissthet også er integrert i bevisstheten til andre skapninger de elsker.
Tid har ingen betydning for skapninger på dette nivået, og den biologiske kroppen er også illusorisk og definerer ikke, og begrenser heller ikke, hvordan høyere vesener kan utvikle seg åndelig.

Når det gjelder det gamle spørsmålet om tid er lineær eller ikke, er svaret at ytterst sett, og fra det høyeste synspunktet mulig, så eksisterer ikke tid.

Og fra synspunktet til høyt utviklede skapninger som fortsatt er «noen» og ikke «en annen», er tid relativ, og den kan oppfattes som lineær eller ikke, helt etter vilje, ettersom de opplever hva enn de fokuserer på uten sekvens, og en hendelse integreres som ett med en annen, selv om det fra et annet synspunkt kan se ut som forskjellige hendelser.

Disse skapningene tenker i konsepter, ikke ord, og disse konseptene inneholder selve nøkkelen til å ikke oppfatte tid på en lineær måte.
Alt bare er for dem.

Igjen, alt dette er sterkt ubegripelig for skapninger som er låst fast i et konsept om selv som er basert på dualitet, og som defineres som ego, noe som også kan defineres som selvets avvikling eller nedbrytning.

Tid er kun et biprodukt av bevissthet, og ideen om tid slik vi kjenner den er begrenset av våre oppfatninger og ideer, som ikke nødvendigvis gjelder for andre vesener.
Tid, enten den er lineær, ikke-lineær eller ikke-eksisterende, er relativ til det vesenet som genererer og opplever den som et biprodukt av sine egne tanker og ideer.

Men ytterst sett eksisterer tid ikke engang.

Hvordan noe som ikke eksisterer kan manipuleres av teknologi, slik som med et stjerneskip, er en annen historie, men ytterst sett er også det bare en illusjon, og slik teknologi gjør egentlig noe helt annet.

Dette vil være alt for i dag.
Som alltid, takk for at du så videoen min, og for at du likte, delte og abonnerte for mer.
Det hjelper denne kanalen å vokse mye.
Og jeg håper å se deg her neste gang.

Med mye kjærlighet og takknemlighet,
din venn,
Mari, den opprinnelige, den eneste og den ekte.