LYD i eng.tale om nær-død-opplevelser men merk at dette er fra en amr./les såkalt kristen side, og det blir derav preget av det når man dør i frykt/programmert negativitet og evt hat: mp3

fra lydbok om livet mellom livene i mp3 | de øvrige deler fra samme må finnes her

 

Mary Beth Willi’s nær-død-opplevelse


(fallulykke og ...) overgangen til neste verden -link




 

"Ulykken var den verste ting som noen sinne hadde hent meg, men også det beste! Jeg vil dele denne opplevelse fordi det er basis for hva jeg lærte og hvordan jeg lærte det:

"Det var en strålende sommerdag i juli 1994 i Cleveland, Ohio og trafikken var stor på motorveien. Jeg kjørte vår mini-van. Jeg var temmelig stresset. Min mann og jeg hadde nettopp kommet tilbake fra SC natten før med mor, far og deres tre hunder. Hans far hadde hatt slag uken før, og de skulle bli hos oss mens han kom seg. Det ble tilslutt et helt år. Jeg skulle kanskje fortelle at vi hadde seks barn boende hjemme fra 5 til 17år, samt en hund.

"En bil var i midtfeltet til venstre med et flatt dekk og en gjeng guttespeidere sittende på gresset. Jeg hadde kjørt greit i flyt med trafikken i høyhastighetsfila da bilen foran meg saknet farten for å kjøre inn til gressmidt-rabatten for å hjelpe dem. Da jeg satte foten på bremsen så jeg i speilet og så kun grillen på en semitrailer. Det var bokstavelig mitt verste mareritt. Jeg ble skrekkslagen og i panikk. Jeg husker jeg ropte ut høyt: ”jeg kan ikke tro jeg skal dø i dag!”. Det gikk ca tre sekunder fra jeg så ham til jeg var truffet, men disse tre sekunder forandret mitt liv totalt!!.

Øyeblikkelig stoppet tiden…det ble evighet. Jeg var alarmert, klartenkende og kjørte fortsatt gjennom hele prosessen. Jeg var i kroppen, men tatt ut av Jordens tidsramme. Det var ingen lyd- alt var stille og rolig. Jeg snakket ut høyt gjennom hele samtalen mens HANS svar var i form av tanker plassert i mitt hode. Med tiden stoppet kom en sterk følelse av enorm kjærlighet som vokste sterkere og sterkere. Panikken var erstattet av kjærlighet som gav meg slik en rolig følelse, og jeg var ikke lenger redd. Jeg var omfavnet. Jeg hadde følt kjærlighet som dette før. Instinktivt viste jeg dette var gud.

 Tenk på noen som elsker deg dypt - og gang (x) den følelsen med en million og kanskje vil du komme nær til min følelse. Jeg merket det var to andre med meg. Vet ikke hvordan - men viste den ene var min bestemor. Det tok meg syv år å finne ut hvem den andre var. Jeg ville gråte men det var ikke tid…

De fleste av oss går gjennom livene opplært til å tro på gud. Jeg var oppdratt i et svært strengt romersk-katolsk hjem av foreldre som lærte oss det de hadde lært av sine foreldre. Ok - jeg ”trodde”-men var sint på ham av ting som hadde skjedd i barndommen og i livet ellers. Nå hadde jeg fått bevis på at det virkelig er en gud. En kjærlig gud - ikke noe helvete, ingen  ild-og helvete-gud..

Jeg fikk en revy av mitt liv i farger. Jeg måtte se og føle alt det gode jeg hadde gjort - også det gode jeg ikke engang viste jeg hadde gjort. Jeg kunne faktisk føle gleden som hver person følte da jeg berørte deres liv på en kjærlig måte. Å se mine vilkårlige handlinger av vennlighet ga meg mest glede, fordi jeg var istand til å føle forskjellen jeg gjorde i noens liv som jeg ikke hadde forstått da det skjedde - jeg kjente dem ikke engang. Jeg ble vist at det ikke er de store tingene som vi gjør hver dag som teller, men de små ting. Små handlinger av vennlighet betyr så mye for Guddommen.

Men jeg måtte også se de sårende tingene jeg hadde gjort - selv de jeg ikke viste jeg hadde gjort. Måtte føle de personers sårethet jeg forårsaket. Men gud dømte meg. Jeg så på mine handlinger, med gud ved min side, som elsket meg mens jeg dømte meg selv - og tro meg, - ingen kan dømme hardere enn en selv…(hun kaller vesenet ved sin side her gud - andre kaller dette lyset for ”overselvet” - som igjen er ”koplet” stadig høyere ”oppover” til ALT tilslutt når det høyeste ALLVESENET. rø-anm.).

Gjennom revyen var jeg så skamful, men det var intet gjemmested. Min umiddelbare tanke var: ”jeg er klar, jeg tilhører helvete, fortjener ikke å gå til himmelen”. Men det føltes som han holdt min arm da jeg skulle reise til helvete og sa: ”vent litt unge dame - du blir her. Du forstår ikke og jeg skal forklare deg dette.” Han spurte ”hva annerledes valg kunne du gjort? Hva lærer du av dette? Dette var ikke den straffende gud som jeg var lært å tro på! Jeg innså at han allerede hadde tilgitt meg! Men jeg hadde en tøff tid i å tilgi meg selv. Han viste meg hvordan jeg kunne ikke kunne slippe til hans kjærlighet, uten først ha tilgitt meg selv. Å straffe meg selv gjorde meg ikke bedre i hans øyne, og han ønsket jeg skulle HANS KJÆRLIGHET.

Da jeg i stand til å akseptere at gud bare elsket var det lettere for meg og åpent- ærlig se på livet mitt. Jeg hadde så mange spørsmål - jeg ville lære. Gud elsket meg slik jeg elsker MINE barn - uten forbehold, men med ønske om at de skal lære seg ansvar for sine handlinger. Men han viste meg at jeg kunne ”drepe” mine barn med ord. Jeg kunne føle deres smerte. Jeg gjentok ”jeg er så lei for det” og HAN bare elsket meg!

Jeg kunne spørre og jeg spurte hvorfor jeg hadde fått slike foreldre. Han viste meg barndommen og livet mitt. Jeg hadde valgt dette livet for å LÆRE og fortsette mitt arbeide her. Men jeg gjorde mange ”feil valg” fordi jeg ikke hørte på meg selv eller stolte på meg selv. Jeg brukte alt for mye tid med å sammenligne meg selv med andre. Jeg gjorde det jeg trodde ble forventet av meg av andre. Men jeg så nå at livet var en skole med en eksamen før vi kom hjem. Hele erfaringen var forbløffende, fordi jeg følte min hjerne hadde blitt åpnet opp for hele universet! Alt var så hensiktsmessig - leksjonene så enkle - det var kun om KJÆRLIGHET!

 

Da livsrevyen var over, viste han HVORFOR vi kommer til Jorden. Jeg var så forbløffet og stum over hvor viktig vi alle er for Guddommen - også jeg. Og jeg som ikke engang viste at jeg fantes! Og ingen annen kunne gjøre den jobb som jeg kom her for å gjøre. Derfor burde vi ikke dømme hverandre. Jeg måtte lære å lytte til mitt hjerte.

Så spurte HAN meg om jeg ønsket å bli på Jorden eller gå med ham. Oi- får jeg et valg? Det hadde vært lettere om han valgt for meg -jeg ville ikke velge.

Jeg forsto at mine barn hadde kommet inn i dette livet med viten om muligheten for at de kunne miste meg tidlig! At familien ville lære å komme gjennom denne læreprosessen. Jeg ville bli der hos ham! Men han likte ikke valget, og viste meg at jeg enda hadde mye ugjort. Hele årsaken til at jeg kom til Jorden - jobben jeg ba HAM gjøre! Men jeg så nå at jeg ikke la så mange ting være ugjort, og jeg ville leve på Jorden med erfaring av at gud elsket meg!

Filmen foran meg stanset og samtalen likeså…min hender grep hardt om rattet og tenkte ”jeg kan ikke tro dette hender meg”!! kunne ikke tro hvor mye jeg hadde lært på tre sekunder! Hadde så mange ubesvarte spørsmål - jeg ville ha mer tid - mer kjærlighet - ville ikke at dette skulle ende. Kunne ikke tro alle tingene som ”hjernen” kunne gjøre samtidig….Var skuffet over at jeg ikke ”gikk inn i lyset” fordi jeg kunne føle kantene rundt om meg -men jeg hadde gjort mitt valg. Plutselig var det slutt!

Jeg ble bokstavelig trykket tilbake til realitetene - Jordens tid. Alt bortesett fra HANs kjærlighet, min bestemoer og venn var borte. I hodet kom tanken ”ta foten fra bremsen og gi full gass!” Jeg gjorde det og da jeg traff bilen foran så traff traileren meg. Jeg ble kastet over på midtrabatten og lastebilen knuste meg ikke. Jeg fortsatte kanskje 30m langs midtrabatten.

Det jeg vil understreke her er at om jeg hadde valgt å ”dra” - hadde det skjedd allerede før selv ulykken ”skjedde”. Men jeg følte ikke ulykken uansett - det var ingen smerte før jeg kom tilbake og særlig noen timer deretter.

Jeg har igjen ide om hvor lang tid det tok før politiet kom der og åpnet bildøra. Jeg brøt ut i tårer. Det tok litt tid før han fant ut jeg var fysisk uskadd. Han sa ”jeg vet ikke hvordan du gjorde det - men du reddet mange liv i dag ved å gjøre det du gjorde. Men jeg fortalte ham intet…

Timer etter startet smertene og kunne ikke bevege nakken. Alle var overrasket at jeg fortsatt var her. Men jeg valgte det -men sa intet til noen, ikke engang min mann, fordi de ville trodd jeg var gal…tror ingen ville ha trodd meg

Nåt tingen virekelig blir vanskelige nå så husker jeg hva jeg sa den dagen ”jeg kan klare det”. Det holder meg jordet og skuende fremover. Jeg vet av sannhet at gud virkelig er med meg og jeg elsker å gjøre ham ”stolt”. Når jeg nå stilt overfor en vanskelig situasjon nå eller noen som gjør meg ”gal”, så stopper jeg et sekund før jeg avgjør hva jeg skal svare/gjøre. Jeg vet jeg får en ny livsrevy og vil ikke beskue den på en smertefull måte igjen! Jeg er ikke perfekt, men prøver (nå) å gjøre de riktige ting. Dessuten - jeg vet ”ham” ser meg. Før ulykken hadde jeg vansker med å be. Nå ber jeg til ”ham” på samme måten som jeg samtaler med hvem som helst andre - nårsomhelts og hvorsomhelst.

Men året etter ulykken var kanskje ett av de tøffeste i mitt liv, og jeg lurte ofte på hvorfor jeg var dum nok til å bli her og ikke dra da jeg hadde muligheten.. Jeg ropte ofte til meg selv ”hva pokker tenkte du…”

Når jeg nå ser meg tilbake på hva jeg lærte og hvor velsignet jeg er i dag er jeg glad jeg ble. Men da jeg ser solstrålene strømme gjennom hull i skyene blir jeg iblant ”hjemmesyk” - for meg er gud LYSET. Det er ham som minner meg på hvor høyt HAN elsker meg og at jeg aldri er alene. Og en dag skal jeg tilbake…

 

(slutt utdrag)

Oversatt utdraget i romjula 2005 av rø fra http://www.nderf.org/mary_w's_nde.htm

hovedesiden
en annen nær-død-opplevelse | og enda en |

 

 

LYD i eng.tale om nær-død-opplevelser men merk at dette er fra en amr./les såkalt kristen side, og det blir derav preget av det: mp3

se under