innledningen (fra ildsjelen.no)

DEL-utdrag 5

DEL-utdrag 6

DEL-utdrag 7

DEL-utdrag 8

DEL-utdrag 9

DEL-utdrag 10

DEL-utdrag 11

DEL-utdrag 12

DEL-utdrag 13

"øvre-Svarga” og "Sameti”

 Efter nyttår 1915 begynte Marcello ved jernbanen igjen. Han bodde da på Hamar, men så ofte han kunne, reiste han opp til Lillehammer og bodde på Svarga. Her bygget han et hus til, omtrent likt det første. De lå rett ovenfor hverandre slik at det ble et tun mellom dem. Han kalte det nye huset "øvre Svarga". Her skulle hans mor bo.

En som kjente ham godt fra denne tiden er Anna Kilde. Hun er over 90 år gammel og bor på aldershjemmet på Hamar. Vi hadde en hyggelig samtale høsten 1973.

-   Det var på Hamar jeg møtte ham første gang, forteller hun. - Da var jeg ansatt ved Grand hotell. Jeg var mye ifølge med ham. Han sa bestandig: Du er redd meg du. Nei, sa jeg. Jo, sa han, og sant nok var jeg litt redd ham. Han så jo mere enn andre, det var vel det som gjorde det.

-   Dere var ifølge, sier du. Var dere kjærestepar?

-   Ja, jeg får vel si det. Men jeg trakk meg bort fra ham efterhvert.

-   Han var svak for kvinner?

-   Det var han, og kvinnene svake for ham. Og han visste det. Han var kjekk og pen.

-   Var han underholdende og morsom å være sammen med?

-   Begge deler. Han kunne være hyggelig og pratsom, men også taus og innelukket, stille. Men jeg var litt redd.

-   På hvilken måte?

-   Det er ikke så lett å si.

-   Mistet du viljen din sammen med ham?

- Nei - ikke akkurat det, men det var så mange mennesker

122

som kom til ham for å søke råd for alt mulig, så jeg forstod at det måtte være noe mere med ham.

-   Fortalte han deg aldri noe om det?

-   Ikke meget. Han fortalte at han hjalp folk med å finne vann og sånn, men ikke noe mer.

-   Var han kurtiserende av seg?

-   Ikke noe større, men han kunne være øm og kjærlig. Han var glad i å danse. Vi danset meget sammen. Han spilte også selv flere instrumenter. Han var en kjekk gutt. Og så pen.

-   Var det mange piker som var glad i ham.

-   Å jada, og det visste han. Han bodde på Grand av og til. Og når han ringte og jeg kom, sa han: Nå ble du redd nå! Han likte å småerte meg. Man visste aldri helt hvor man hadde ham. Han hadde liksom en slags utstråling. Man ble trukket til ham. øynene hans var så sterke. De var brune. Han spurte om jeg hadde tatt øynene hans. Mine er brune de også. Vi gikk mange spaserturer over Stangebrua vi, men jeg fikk stadig høre at jeg var redd.

Jeg husker en gang at fru Jarmann som eide Grand Hotel skulle spandere middag på ham. Jeg og en pike til skulle gå til ham med den. Da vi kom dit bort hvor Marcello bodde, stod det fullt av folk oppover trappen og ventet. Her kommer vi ikke opp, sa hun som var med meg. Nei, sa jeg, men nå står vi bare stille her. Plutselig hørte vi Marcellos stemme:

-   Er du der, Anna?

-   Ja, ropte jeg tilbake.

-   Gi plass, sa han til dem som ventet. Det blir ingen flere samtaler idag.

Og så gikk vi opp med fatene.

-   Hvorfor ville fru Jarmann gi middag til Marcello?

-   De var visst gode venner. Han hadde stelt med benet hen­nes eller noe sånt.

-   Senere en gang, fortsetter Anna Kilde; - opplevetjeg noe rart. Jeg var da ansatt på Victoria Hotel på Lillehammer. Jeg hadde avtalt at jeg skulle komme oppover til Marcello en kveld. Men så kom en venninne av meg på besøk. Da hun hørte hvor jeg skulle, ville hun så gjerne være med. Så gikk vi oppover. Da vi var i bakkene nedenfor fossen, så kom vi plutselig ikke lenger.

123

-   Hvordan det?

-   Bena mine ville ikke rikke seg. Vi får snu, sa jeg og gå nedover igjen og heller prøve senere. Men da vi neste gang kom til det samme stedet, sa bena stopp igjen. Det nyttet ikke å komme videre.

Dagen efter gikk jeg opp til ham.

-   Du kom ikke igår, sa han.

-   Nei, for du stengte meg.

-   Jeg hadde jo bedt deg om å komme alene.

Marcello besluttet seg definitivt. Han sa opp sin stilling ved jern­banen og sluttet i midten av februar 1915. Han ble aldri loko­motivfører. Av hans rulleblad ved jernbanen fremgår det at han den siste tiden hadde et tillegg på kr.3,60 pr. dag. Det betyr at han førte lokomotiv, men offisielt var han bare fyrbøter. Han jente 20 kroner dagen denne siste tiden.

Han hadde lagt seg opp endel penger efter heldige aksjespekulasjoner. Og han lærte seg å ta honorar for sine tjenester. Øknomisk klarte seg godt.

Han besøker venner på Otta, og vil sette opp en hytte på den tomten på Tokampen han hadde fått av bonden som hesten løp ut for.

Denne hytta skulle komme til å bli et av hans kjæreste tilholdssteder.

På Tokampen har det en gang i tiden ligget en bygdeborg. Ennå er det rester efter gamle murer på de to sidene hvor det er lettest å komme opp. Men lett er det ingen steder. Tokampen stikker opp av skogen litt vestenfor Pillarguritoppen med delvis stupbratte sider. Toppen har en liten fordypning, her ligger hytta med et praktfullt rundskue. Jotunheimen på den ene siden og Rondane og Dovre på den andre. Dypt nede ligger Otta.

Hytta ligner de to stuene på Svarga. Marcello kalte den Sameti - "jeg tørster”.

Det var Jesu ord på korset, og Marcello har vel hatt en dypere mening med dette navnet enn bare å antyde det banale faktum at det ikke finnes vann her oppe. Men han skal ha svart dette, da en spurte hvorfor han hadde kalt hytten for Sameti.

124

Han hadde det med å sette navn, å døpe. Den store skare av venner han efterhvert fikk, kom gjerne til ham når de skulle sette navn på nyfødte eller de skulle ha et passende navn på sine hus og eiendommer.

Jeg klatret opp til Sameti en dag i oktober 1973. Det hadde snedd og det var glatt. Ikke begriper jeg at Marcello kunne komme hit opp på sine eldre dager. Han hadde til og med sin gamle mor med seg. Det siste stykket opp til hytta må man klatre. Det er spent en jernwire fra et tre langs stupet, slik at man har noe å holde seg fast i. Men svimmel bør man ikke være.

Hytta ligger lunt i gropen på toppen, en bitte liten rødmalt tømmerstue med grønne vinduskarmer. To rom, et kjøkken og et kammers.

Hytta var alltid åpen. Det vil si: døren var låst, men nøkkelen hang på en spiker ved siden. Ennå kan man lese Marcellos skrift på en lapp, hvor han ønsker fremmede gjester velkommen og ber dem om å forlate hytta i den samme stand de finner den. Han ber dem være forsiktig med ild.

Det lille kjøkkenet har en murstenspeis, ikke særlig pen eller god i formen. Den bærer årstallet 1915 og følgende tekst malt på peishyllen: Sannheten frigjør og forener.

På kjøkkenskapet står det skrevet: "Sameti. Forsiktig med var­men, hygg deg, men gjør alt pyntelig i orden.”

I den lille stuen henger et relieff av Marcello i profil, signert av ham selv i 1938. Stuen har en rotet og tilfeldig karakter. På veggene henger noen enkle malerier, en lur, en gitar og små utskårne ting.

På et lite bord en gammel morter, en bibel, en stoffdukke. Stuen er rødmalt med blått tak og røde bjelker. Rommet fylles forøvrig opp av en slagbenk med soveplass til to og en seng. På døren inn til stuen er det ripet inn:

Til iakttagere for mine vennlige besøkende her pa borgen Sameti. Vær endelig forsiktig med ilden. Der må kun brennes på peisen, da ovnen er i stykker. Vennligst ikke brenn Opp den hugne ved.