Joseph, 18 October 1975 (excerpt)|norsk g-oversatt under som 'Evighetens veier'

Pathways of Eternity

Spirit-teacher Joseph reports on a commendable deceased human being who was allowed to experience the beauty of heaven. What particularly struck this brother in his new world was the strange perception of distances and the lack of a sense of time.

Joseph: [...] Dear friends, in order to make the heavenly world more comprehensible for you and to bring it closer to your human understanding, I regularly tell you about the experiences had by particular individuals. By doing so, I am able to explain spiritual laws, you get a view into the future, and you are also able to sense how things may one day stand with yourselves. On the other hand, I would dearly like you to draw lessons from these accounts and, accordingly, know how to act when you enter the spiritual world.

I would now like to talk about a deceased human being and will just briefly sketch out his earthly life: it was a life lived in love and righteousness. As a result of this, and on account of his deep faith, he had been protected by two angelic beings during his earthly life; they had accompanied him through life and then carried him over when he died.

As this deceased human being awoke in the world beyond, he saw to his left and to his right two beautiful figures. These two were holding the homecomer firmly in their arms. This brother had not yet taken in the sudden change, but he marveled at all that was new to him, and he admired the two beautiful beings. They said to him, “You have separated from the world, and you now live in the spiritual world.” Rather surprised, he looked around; he felt happy and content in between these two beautiful beings.

The two angels now went with our brother toward the spiritual heights; they led him into an open hall supported by exquisite columns. This hall was set on higher ground, and he now had the opportunity to look out into the far distance. [...] That was a peculiar experience for him: on the one hand, it seemed to him that everything was so far away, and on the other hand, it was so close before his spiritual eye that he was able to really observe all the things he now saw. His attention fell on a lake, upon which were sailboats. But these sailboats seemed like stars to him – each boat was so radiantly bright and light in its own way, as if each were a star in itself. The whole lake shone and glistened, and he marveled at it. The angels rejoiced to see his amazement and asked him, “What do you think: is it morning, noon, or evening? What sense of time do you have?”

He examined his surroundings more closely and looked for the sun. But he had no sense of time; he could not say whether it was morning, noon, evening, or what time it was – it seemed to him that the sun was everywhere, for a radiance shone down on him from more distant heights. He had nothing but admiration for everything, for there was a wonderful atmosphere of radiance and light, a special sense of well-being. He could only say to these angels, “I did not imagine the world beyond would be so beautiful.” The spirit brothers and sisters in attendance rejoiced at this remark. His eyes continued to wander over the vast expanses, and he could see valleys and forests, a plant kingdom, and a great animal kingdom. He marveled at everything. As mentioned, there was something that struck him as peculiar: one moment, it seemed to him that these things were in his immediate vicinity, but then they would recede from his spiritual eye again. So, he had nothing but wonder for everything.

But what particularly interested him and what especially caught his attention were the many pathways that he thought he could see. There were pathways that led from his elevation to further heights, and there were others that went from the heights down into the valleys, into the depths. But he was unable to determine how far up and how far down they led. And although he could see these pathways or lanes, he was unable to count them. It seemed strange to him that there were so many lanes, so many pathways leading upward from the depths in all directions; and the higher up he looked, the brighter and more beautifully illuminated were these pathways.

He wanted to know what these many pathways and lanes were all about. The angels of God in his vicinity explained to him, “You see, these are the paths that human beings will have to walk once they have laid aside their earthly body and entered the spiritual realm. From below they ascend to the heights. For many, it is arduous to accomplish this ascent, and many lag behind somewhere and will then be led into a corresponding plane. Seldom is there a direct ascent from the depths to these highest heights. The majority of those who find themselves on this path stop and rest, and it then requires a new earthly life for them to make further progress on their ascent.”

This brother was also told, “This is the ascent of spirit beings from below to the heights. From below all the way to God, there are so many paths, there are so many stations. There they come, these pilgrims, from the earth, and there they pause when they are tired and weary. There they will be strengthened and kept for a time; it is not expected of them to walk any further on this path.” That is to say, they reach a plane in which they are to stay for a certain period of time in order to receive further instruction, but also to pursue an occupation in the spiritual realm, before eventually setting out on the path once more.

In order to avoid any errors, any misunderstandings: when someone returning home from the earth is offered such a pause, they are told, “This is the level that you have reached or achieved through your life. This is the stopping place this time. And through another reincarnation, it should be possible for you to walk the path that leads further upward – until you eventually reach those heights that are marked out for you, where your true spiritual home is to be found.” This means it will still take quite some time before one reaches the goal. After all, to reach those heights – and this is an explanation for one person or another – requires repeated earthly lives. Not everyone finds it plausible or understandable that one repeatedly returns to a human existence, that one and the same soul is incarnated again in order to recommence their spiritual development. This goes on until the soul in question has reached the peak of their spiritual development. Thus, for everyone who returns, there is much to experience on this path to God.

Now back to our brother. He had thus been told about the meaning of these many pathways. [...] He asked for a little time to experience this, his world. It is difficult for me to describe this world. I can only speak of a beautiful world, of buildings of a special architectural style, which he marveled at and which he could enter. He also marveled at the spiritual natural world; he could move among the spiritual animals, and he could speak with spiritual beings – he had so many possibilities to experience this world. He also took an interest in the art that could be seen in this spiritual plane. But he asked for the opportunity to find out more about life in his world at a later stage, because for the time being he had only one request: to be allowed to set out on one of these many pathways and lanes that led downward – he had a longing to go down, to stride into the valleys to those other brothers and sisters in order to take care of them.

The angels told him that they did not want him to go alone – among his friends were these two angelic beings who had stood by him in human life and carried him into the beyond after his death. They would now advise him during the time in which he strove to help other spirit brothers and sisters and promote their ascent. He presented his requests to these angels and asked them to accompany him so that he would reach his desired location and be able to accomplish whatever lay in his power. So, they granted this brother’s wish and led him there. His task is varied, but he sees it in God’s plan of salvation in assisting those unintegrated spirit brothers and sisters, in instructing and educating them.

His two companions support him; they have promised to remain by his side until he has become entirely independent, until he has recognized the spiritual laws and is able to always act correctly according to the laws of God, to do the right thing. This is how our brother now fulfills his task.

Our brother’s entire experience took place in a relatively brief period of time. Such spiritual experiences cannot be compared to what human beings experience when they travel to a foreign country and – since time plays a significant role for them and they have to organize themselves according to it – experience as much as they possibly can in the shortest amount of time. In spirit, time plays a completely different role; it cannot be measured according to human time. That is also why you are constantly told that we overcome time and space. As such, we lack the words and the concepts to present it to you in a way that is comprehensible. We are only able to explain it in the way that I do. Happenings from the far distant past can once again be brought into the present for a spirit, so that they experience it as though they really were back in that time; in a relatively short period of time, they have a clear overview of everything in front of themselves. I do not, however, consider it meaningful to explain this to you in more detail, because it is not possible for me to do so in a way that makes it understandable for you. [...]

Excerpt from a lecture by spirit-teacher Joseph, received in German through the medium Beatrice Brunner at the Academy of Music in Zurich, 18 October 1975

----------------

Joseph, 18. oktober 1975 (utdrag)

Evighetens veier

Åndslærer Joseph rapporterer om et prisverdig avdødt menneske som fikk oppleve himmelens skjønnhet. Det som spesielt slo denne broren i hans nye verden, var den merkelige oppfatningen av avstander og mangelen på en følelse av tid.

Joseph: [...] Kjære venner, for å gjøre den himmelske verden mer

forståelig for deg og for å bringe det nærmere din menneskelige forståelse, jeg

regelmessig fortelle deg om erfaringene til bestemte individer. Ved å gjøre det, er jeg i stand til å forklare åndelige lover, du får et innblikk i
fremtid, og du er også i stand til å fornemme hvordan ting en dag kan stå med deg selv. På den annen side vil jeg gjerne at du tar lærdom av disse beretningene og følgelig vet hvordan du skal handle når du går inn i den åndelige verden.

Jeg vil nå snakke om et dødt menneske og vil bare kort skissere hans jordiske liv: det var et liv levd i kjærlighet og rettferdighet.

Som et resultat av dette, og på grunn av sin dype tro, hadde han blitt beskyttet av to englevesener i løpet av sitt jordiske liv; de hadde fulgt ham gjennom livet og så båret ham over da han døde.

Da dette avdøde mennesket våknet i verden utenfor, så han til venstre og til høyre for seg to vakre skikkelser. Disse to holdt hjemkomsten godt i armene. Denne broren hadde ennå ikke tatt inn den plutselige forandringen,
men han undret seg over alt som var nytt for ham, og han beundret de to vakre vesenene. De sa til ham: "Du har skilt deg fra verden, og du lever nå i den åndelige verden." Ganske overrasket så han seg rundt; han følte seg glad og tilfreds mellom disse to vakre vesenene.

De to englene gikk nå sammen med vår bror mot de åndelige høyder; de førte ham inn i en åpen sal støttet av utsøkte søyler. Denne hallen var satt på høyere bakke, og han fikk nå muligheten til å se ut i det fjerne. [...] Det var en særegen opplevelse for ham: på den ene siden virket det som om alt var så langt unna, og på den annen side var det så nært for hans åndelige øye at han virkelig var i stand til å observere alle tingene han nå så. Oppmerksomheten hans falt på en innsjø hvor det lå seilbåter.

Men disse seilbåtene virket som stjerner for ham – hver båt var så strålende lys og lett på sin egen måte, som om hver av dem var en stjerne i seg selv. Hele innsjøen lyste og glitret, og han undret seg over det. Englene gledet seg over å se hans forundring og spurte ham: «Hva tenker du: er det morgen, middag eller kveld? Hvilken følelse av tid har du?"

Han undersøkte omgivelsene sine nærmere og så etter solen. Men han hadde ingen sans for tid; han kunne ikke si om det var morgen, middag, kveld eller hva klokken var – det virket for ham som solen var overalt, for en glans skinte ned på ham fra fjernere høyder. Han hadde ikke annet enn beundring for alt, for det var en fantastisk atmosfære av utstråling og lys, en spesiell følelse av velvære. Han kunne bare si til disse englene:

"Jeg hadde ikke forestilt meg at verden utenfor ville være så vakker." Åndebrødrene og søstrene som var til stede, gledet seg over denne bemerkningen. Øynene hans
fortsatte å vandre over de store vidder, og han kunne se daler og skoger, et planterige og et stort dyrerike. Han undret seg over alt. Som nevnt var det noe som slo ham som særegent:

et øyeblikk syntes det for ham at disse tingene var i hans umiddelbare nærhet, men så ville de trekke seg tilbake fra hans åndelige øye igjen. Så han hadde ingenting annet enn undring for alt.

Men det som interesserte ham spesielt og det som spesielt fanget hans
oppmerksomhet var de mange stiene han trodde han kunne se. Det var stier som førte fra hans høyde til ytterligere høyder, og det var andre som gikk fra høyden og ned i dalene, inn i dypet.

Men han klarte ikke å fastslå hvor langt opp og hvor langt ned de førte. Og selv om han kunne se disse stiene eller banene, var han ikke i stand til å telle dem.

Det virket rart for ham at det var så mange veier, så mange stier som fører opp fra dypet i alle retninger; og jo høyere opp han så, desto klarere og vakrere ble disse stiene opplyst.

Han ville vite hva disse mange stiene og banene dreide seg om. Guds engler i hans nærhet forklarte ham: «Du skjønner, dette er stiene som mennesker må gå når de har lagt til side sin jordiske kropp og kommet inn i det åndelige riket. Nedenfra stiger de til høyden. For mange er det vanskelig å gjennomføre denne oppstigningen, og mange henger etter et sted og vil da bli ført inn i et tilsvarende plan. Det er sjelden en direkte stigning fra dypet til disse høyeste høydene. Flertallet av de som befinner seg på denne stien stopper opp og hviler seg, og det da
krever et nytt jordisk liv for at de skal gjøre ytterligere fremskritt på dem på

stigning."

Denne broren ble også fortalt: «Dette er åndeveseners oppstigning nedenfra til høyden. Nedenfra og helt til Gud er det så mange stier, det er så mange stasjoner. Der kommer de, disse pilegrimene, fra jorden, og der stopper de når de er slitne og slitne. Der skal de styrkes og beholdes for en tid; det forventes ikke av dem å gå lenger på denne stien.» Det vil si at de når et plan der de skal oppholde seg i en viss tidsperiode for å motta videre instruksjon, men også for å forfølge et yrke i det åndelige riket, før de til slutt legger ut på stien igjen.
For å unngå feil, eventuelle misforståelser: når noen som vender hjem fra jorden blir tilbudt en slik pause, blir de fortalt: «Dette er nivået du har nådd eller oppnådd gjennom livet ditt. Dette er stoppestedet denne gangen. Og gjennom en annen reinkarnasjon burde det være mulig for deg å gå veien som fører videre oppover – til du til slutt når de høydene som er merket ut for deg, hvor ditt sanne åndelige hjem er å finne.” Dette betyr at det fortsatt vil ta ganske lang tid før man når målet. Tross alt, for å nå disse høydene – og dette er en forklaring på en eller annen person – krever gjentatte jordiske liv. Ikke alle finner det plausibelt eller forståelig at man gjentatte ganger
vender tilbake til en menneskelig eksistens, at en og samme sjel blir inkarnert igjen for å gjenoppta sin åndelige utvikling. Dette fortsetter til den aktuelle sjelen har nådd toppen av sin åndelige utvikling. Derfor er det mye å oppleve for alle som kommer tilbake på denne veien til Gud.

Nå tilbake til broren vår. Han hadde dermed blitt fortalt om betydningen av disse mange veiene. [...] Han ba om litt tid til å oppleve denne, hans verden. Det er vanskelig for meg å beskrive denne verden. Jeg kan bare snakke om en vakker verden, om bygninger av en spesiell arkitektonisk stil, som han undret seg over og som han kunne gå inn i. Han undret seg også over det åndelige
naturlig verden; han kunne bevege seg blant de åndelige dyrene, og han kunne snakke med åndelige vesener – han hadde så mange muligheter til å oppleve denne verden. Han interesserte seg også for kunsten som kunne sees på dette åndelige planet. Men han ba om muligheten til å finne ut mer om livet i hans verden på et senere tidspunkt, fordi han foreløpig bare hadde en forespørsel: å få lov til å sette ut på en av disse mange stiene og banene som førte nedover – han hadde en lengsel etter å gå ned, gå inn i dalene til de andre brødrene og søstrene for å ta vare på dem.

Englene fortalte ham at de ikke ville at han skulle gå alene – blant hans
venner var disse to englevesenene som hadde stått ved siden av ham i menneskelivet og ført ham ut i det hinsides etter hans død. De ville nå gi ham råd i løpet av den tiden han forsøkte å hjelpe andre åndelige brødre og søstre og fremme deres oppstigning. Han presenterte sine forespørsler til disse englene og
ba dem om å følge ham slik at han ville nå sin ønskede plassering og være i stand til å oppnå det som lå i hans makt. Så de oppfylte denne brorens ønske og førte ham dit. Hans oppgave er variert, men han ser det i Guds frelsesplan i å hjelpe disse uintegrerte åndelige brødrene og søstrene, med å instruere og utdanne dem.

Hans to følgesvenner støtter ham; de har lovet å forbli ved hans side til han har blitt helt uavhengig, til han har anerkjent de åndelige lovene og er i stand til alltid å handle riktig i henhold til Guds lover, for å gjøre det rette. Slik oppfyller vår bror nå sin oppgave.

Hele vår brors opplevelse fant sted i løpet av en relativt kort periode. Slike åndelige opplevelser kan ikke sammenlignes med hva mennesker opplever når de reiser til et fremmed land og – siden tiden spiller en vesentlig rolle for dem og de må organisere seg etter den – opplever så mye de kan på kortest mulig tid. tid.

I ånden spiller tiden en helt annen rolle; det kan ikke måles
i henhold til menneskelig tid. Det er også derfor du hele tiden blir fortalt at vi overvinner tid og rom. Som sådan mangler vi ordene og konseptene for å presentere det for deg på en måte som er forståelig. Vi kan bare forklare det på den måten som jeg gjør. Hendelser fra en fjern fortid kan igjen bringes inn i nåtiden for en ånd, slik at de opplever det som om de virkelig var tilbake i den tiden; på relativt kort tid har de klar oversikt over alt foran seg. Jeg anser det imidlertid ikke som meningsfullt å forklare deg dette nærmere, fordi det ikke er mulig for meg å gjøre det på en måte som gjør det forståelig for deg. [...]

Utdrag fra et foredrag av åndslærer Joseph, mottatt på tysk gjennom bea brunner