Joseph, 2 March 1974, norsk øverst – eng.org.under fra https://www.glz.org/en/spiritual-world-online/issues/spiritual-world-3-2023 - glz-modal og lydfil mp3 av samme ffinnes også i samme mappe Åndelige steder nær jorden om gjenforening og forsoning Der hjemreisende får mulighet til å hilse på avdøde kjære og venner og om nødvendig forsone seg med dem. Joseph: Gud velsigne deg. Kjære brødre og søstre, det hender av og til at tilhørere ikke helt forstår hva som blir sagt her – de er tross alt ikke kjent med alle aspekter av de guddommelige lovene og deres orden. De kommer da med sine bemerkninger, eller de blir skuffet fordi de ikke forstår dette eller hint. Vel, jeg vil gjerne si at vi føler det på samme måte. Det vil si at vi ofte er skuffet over deg. Gjennom årene har du lært mye om Guds orden og lover, samt om frelsesplanen og forløsningsplanen, og vi mener at man bør vite hvordan man skal oppføre seg. Men det ser ikke ut til å være tilfelle. Man vet ikke, man vil ikke vite. Men vi er også skuffet over mennesker, for de har sine bud, og disse gjør det klart hva de må og ikke må gjøre. I bunn og grunn vet de hva de ikke har lov til, og likevel gjør de det likevel. Så vi har også grunn – eller rettere sagt, det er vi som har grunn – til å bli skuffet når man ikke vet hvordan man skal oppføre seg. Nå er det slik at et menneskes laster forblir i eksistens etter døden. Og hvis en avdød får sjansen til å unne dem, vil de gjøre det. Jeg gir deg disse forskjellige beretningene om individers opplevelser nettopp fordi de hjelper deg å forstå denne andre verdenen. Ved å høre hvordan det går med disse hjemvendte lærer du at de som gjør galt blir straffet og at de som gjør det gode blir belønnet. Hvis man på en eller annen måte besitter høyere innsikter i livet, bør man orientere seg etter disse høyere innsiktene. Man vil da ha nytte av denne kunnskapen når man krysser over i den åndelige verden. Du vet faktisk at det tillegges spesiell verdi til hjemkommere som har høyere innsikt og at de får tilleggslære – fortsettelsen av det de har hørt her. I denne timen vil jeg nok en gang gi deg en slik beretning om en persons opplevelser, og jeg vil gjenta det som har blitt forklart for deg før. I luftrommet ditt er det åndelige sfærer eller plan, og disse åndelige planene skiller seg fra hverandre. Det er landsbyer, daler og til og med byer som er veldig beskjedne, og det er noen som er fantastiske – og begge finnes i nærheten av jorden. Det er åndelige plan her som bare er bebodd av opphøyde guddommelige vesener – også disse er i nærheten av jorden. Det er generelt slik at mennesker går inn i disse nærjordplanene etter døden og forblir der til å begynne med. De er veistasjoner for dem, eller de representerer en foreløpig himmel for dem, fordi de fortsatt er for bundet til det som er jordisk, og det er ennå ikke mulig for dem å stige opp til høyere plan; så de forblir bundet i denne nærhet til jorden. Men Guds ånder som bor i disse vakre nærjordiske dalene og landsbyene ønsker å være nær mennesker. Selv om avstand er irrelevant i ånden, er det en grunn til at slike fly i sin prakt og herlighet også eksisterer i nærheten av mennesker. De åndelige vesener som bekymrer seg om mennesker og deres velvære, møtes her med andre opphøyde åndelige brødre og søstre som de har invitert inn i sine hjem som gjester. Det vil si at man besøker denne eller den Guds ånd for diskusjoner, man dveler med disse guddommelige vesener i en viss tid. Det er virkelig mye å diskutere og diskutere. Spesielt fromme mennesker ønsker å bli sett av Guds verden; de vil også at deres bønner skal bli hørt. Så de guddommelige vesenene er også nær mennesker, og når det er nødvendig, kan de være med dem på kort tid. Disse strålende dalene og landsbyene er en fantastisk verden. Og ikke langt fra denne storslåtte verden kan det være en veldig beskjeden landsby. Det kan være steder som bare er bebodd av åndelige vesener som ikke er integrert i noen orden. Dette plager ikke Guds verden, fordi deres sted, deres landsby, deres by eller deres dal, uansett hva det måtte være, er avgrenset. Det er ikke mulig for de på disse nærliggende stedene å gå inn i de vakre flyene. Store hindringer står i veien som gjør det umulig å komme inn. Men det finnes strålende steder som man kan se langveis fra – det er bare et glimt inn i en fjern horisont, og man vet at høyere engler bor der. Det er generelt slik at denne nærheten til jorden er bebodd av de åndelige vesener som fortsatt er så bundet til det som er menneskelig, til det som er verdslig og forbigående. Og som jeg sa, disse flyene skiller seg fra hverandre. Det er både svært lave nivåer og høyere nivåer, og disse stedene regnes som overgangssteder, som foreløpige himmeler, som møteplasser. Og nå vil jeg gjerne gi deg en forklaring og en beretning om et individ sine erfaringer. Jeg vil først snakke om et menneske som konstant fortalte løgner gjennom hele livet. Han fortalte alltid løgner; han visste ikke sannheten, for å si det sånn. Jeg kan godt si at han ikke hadde noe forhold til sannheten, så han brukte løgner ved enhver anledning. Og dette innebar også å lure andre mennesker, anklage andre. Og slik var det at denne mannen belastet seg selv tungt i sin omgang med sine medmennesker. Han belastet seg spesielt med hensyn til én mann, for han hadde fremsatt en anklage mot ham i en bestemt sak, og mannen ble straffet som følge av dette – urettferdig. Dette kom aldri frem, men alt skulle åpenbares i den åndelige verden. Jeg sa at det er møteplasser, åndelige plan i nærheten av jorden. Det jeg ønsker å forklare med det er Guds og Kristi storhet i deres barmhjertighet, i deres godhet og i deres velvilje, at de gir hjemkommere – hvis det i det hele tatt er mulig og tillatt [i samsvar med loven] – muligheten å gjenkjenne sine feil og komme til bedre innsikt. Men det jeg nå forklarer deg er ikke gitt. Det er noe som er gitt til de som det forventes at noe bedre vil komme ut av det, at det vil være til fordel, og at den oppadgående utviklingen av den ene så vel som den andre kan fremskyndes av det. Nå, denne mannen som hadde fortalt løgner hele livet og tynget sin sjel alvorlig som et resultat, ble ledet av engleverdenen inn i dette møtestedet etter hans død. Jeg vil også nevne at denne møteplassen ikke var spesielt vakker. På den ene siden tjente det de som måtte reise ovenfra og ned, og på den andre siden tjente det de tungt belastede vesenene ved å krysse over til et annet fly. Dette avdøde mennesket hadde, før hans ånd helt hadde løsrevet seg fra den jordiske kroppen, sett sine foreldre med sine åndelige øyne. De var kommet for å møte ham, og dette minnet fulgte ham inn i den andre verden. Jeg unnlot å si at denne mannen hadde oppført seg som om han var en hengiven og svært religiøs person. Han hadde en tro. Med ham var det akkurat som jeg nevnte i begynnelsen: han kjente Guds lover, hva han skulle og ikke skulle gjøre, men til tross for at han visste dette, gjorde han det som var til fordel for ham, det som behaget ham. Han brydde seg ikke om disse budene, han brydde seg ikke om dem, han tenkte ikke videre på dem – fundamentalt sett tok han dem ikke på alvor. Han var nå i den åndelige verden, på et plan som var ukjent for ham. Han var blitt ført inn på denne møteplassen. Det var stor aktivitet; det var et stort torg, og det var mange åndevesener. Han fikk umiddelbart følelsen av at andre også lette etter bekjente eller venner, for det var det samme med ham – han ville også finne foreldrene sine. Han hadde sett dem en kort stund, men de var forsvunnet fra synet hans igjen. Men minnet var igjen, han visste: "Jeg så dem." Han forsto fortsatt ikke helt hvordan det skulle være mulig å møte og snakke med dem. Engleverdenen hadde ført denne ånden inn i denne møteplassen uten mange ord til forklaring. Han måtte nå bane sin egen vei. Han ville lete etter foreldrene sine, for det var umiddelbart klart for ham at hans jordiske liv var avsluttet og hans åndelige liv nå hadde begynt. Men han var ikke bekymret, for han følte seg ikke forlatt. Tross alt var det så mange åndevesener, og han fant trøst hos de andre. Han håpet også på selskap dersom han ikke skulle finne foreldrene sine. Og så gjorde han det de andre gjorde: han gikk frem og tilbake. Han så åndelige vesener som var ukjente for ham. Han sto taus her og der og lyttet til samtalene som ble holdt. Han innså at gjenforeninger fant sted mellom bekjente eller til og med slektninger. Han kunne observere hvordan andre hilste på sine kjære. Vel, foreløpig fant han ikke foreldrene sine. Men etter å ha tilbrakt lengre tid på dette møtestedet, kjente han plutselig igjen avdøde mennesker som hadde bodd på samme sted som han. Og han ble tvunget til å innse at noen ikke var villige til å snakke med ham og gikk fra ham. Og mannen som han hadde lurt og bedratt og anklaget, og dermed belastet seg selv tungt, han var der også. Også han var blitt kalt tilbake til den åndelige verden og sto nå overfor ham. Den belastede ånden fikk nå dårlig samvittighet og ville ikke ha noe med denne hjemkomsten å gjøre, og han prøvde å ta avstand ved å gå gjennom rekkene. Det var klart for ham at han kunne bli stilt til ansvar av den andre. Og slik ble det: denne hjemmegående kom bort til ham, stoppet ham og sa: «Du behandlet meg dårlig, vet du det? Vet du at jeg ble straffet for noe jeg aldri gjorde? Og er du klar over at du var kjent for løgnene dine? Gud vil straffe deg for det.» Men han tok ikke disse ordene alvorlig og prøvde igjen å komme seg unna, og lyktes med det. Men den andre var bedre informert om hva som ville nå skje. Han hadde blitt fortalt: «Dette stedet gir deg muligheten til å konfrontere den andre, løse hele saken og vise ham hva han gjorde galt. Han vil møte dommen." Dette visste han, og derfor kunne han vente. I mellomtiden så denne skyldneren seg rundt etter bekjente som han ikke hadde overtrådt. Men han la nå merke til at blant disse mange vesenene var det noen som ga små gaver. Dette var Guds engler. Noen hadde veldig vakre og dyrebare åndelige blomster, andre hadde kar og utskårne gjenstander som var laget i de åndelige verkstedene; det var alle slags småting. Og vesenene kunne hjelpe seg selv til en slik gave, det vil si at de spurte: «Kan jeg få en blomst? Eller kan jeg ha den eller den gjenstanden?» Denne gjenstanden eller blomsten var ment å glede vennene eller kjære som de søkte, for å gi dem en overraskelse. Så, for å gi sine kjære et tegn på anerkjennelse, for å gi dem litt glede i anledning møtet, hjalp de kvinnelige åndevesenene seg for det meste til blomstene, mens de mannlige åndevesenene valgte fra de andre gjenstandene. Men man må nærme seg en slik engel og spørre dem: "Kan jeg få en av disse?" Med søkende øyne ville engelen da se på hele ånden som sto foran dem, og tillate eller fornekte det. Vel, denne broren ble nektet. Han hadde også ønsket at en av disse små gjenstandene skulle gi foreldrene sine som et minne om deres gjenforening. Det var et betydelig antall av disse englene som ga gaver, for det var mange åndelige vesener på dette stedet for gjenforening som søkte etter slektninger, kjære og venner. Og denne belastede ånden – eller denne broren, som jeg vil kalle ham – gikk naturligvis fra den ene engel til den neste, overbevist om at han ville skaffe seg en liten gjenstand. Han gikk til englene med blomstene så vel som til de som hadde de mest varierte gjenstandene. Men hver på sin side betraktet ham på samme måte, og alle sa nei. Han fikk ingenting, og fortjente heller ikke noe. Siden selve formålet med dette stedet var å hjelpe til med å lette gjenforeninger mellom de nevnte åndebrødrene og -søstrene, var denne belastede broren naturligvis misfornøyd med å ikke ha fått lov til å ha en slik gjenstand. Han kom nå over en annen bekjent som var veldig godt kledd. I menneskelivet hadde han vært ydmyk, lite respektert av de rundt ham, men han var en hengiven og rettskaffen mann; han hadde i det stille gjort gode gjerninger, og derfor var hans sjel ikke tungt belastet. Men han hadde også en oppgave å fylle på dette stedet. Siden ingen av den belastede brorens andre bekjente ønsket å snakke med ham, prøvde han nå å snakke med dette åndevesenet, som han faktisk hadde sett i livet, men heller ikke respektert. Han sa til ham: «Du er så vakkert kledd. Du har sikkert ikke noe imot å gi meg kappen din.» Men dette åndsvesenet gikk ikke med på å gi ham kappen sin. Den belastede broren var imidlertid så insisterende og sa: "Det vil absolutt ikke gjøre noen forskjell for deg om du bare låner meg kappen din for en stund." Men heller ikke dette gikk han med på. Den belastede ånden ble nå sint, og han prøvde å fjerne den andres kappe med makt. Så snart han forsøkte dette, dukket et guddommelig vesen opp, tok ham i hånden og førte ham bort. Det guddommelige vesen fortalte ham at dette ikke var hensikten – dette var et sted for gjenforening og forsoning, hvor hjemvendte åndelige brødre og søstre fikk muligheten til å snakke med hverandre og oppnå en forsoning hvis de hadde levd i konflikt eller skilte veier bittert. Det ville faktisk vært hans oppgave å forsone seg med den andre, og med alle de andre også. Han burde ha gått til dem og bedt om tilgivelse. Men dette ville han ikke; følgelig ble han ført bort fra dette gjenforeningsstedet og ført til et annet sted. Og alle de andre som hadde hatt noe med ham å gjøre i livet ble også brakt dit. Han sto nå overfor dem alle. Alle de som han hadde bedratt, som han hadde løyet for, holdt en slik gave i sine åndelige hender. De hadde fått det. Disse åndelige brødrene og søstrene ønsket faktisk også et gjensyn med sine kjære, og hvis det hadde vært nødvendig, hvis de hadde levd i konflikt med noen, ville de ha oppsøkt en samtale med det aktuelle vesenet og sluttet fred. Men ingen av dem hadde et slikt ønske, for i deres tilfeller var det unødvendig. Så de lette etter sine egne kjære. Men de var blitt ført bort og ført til dette stedet, hvor møtet med denne belastede broren skulle finne sted og hvor han ville bli stilt for retten. Den ble ledet av to strenge Guds engler. Nå ville det ikke være flere løgner. Fortiden ble nå brakt inn i den åndelige nåtiden. Alt som virkelig hadde skjedd den gang ble presentert for alles åndelige øyne. Og slik ble sannheten sett slik den virkelig var. Og denne broren, nå dypt skamfull, måtte innrømme at han hadde løyet. Han måtte innrømme at han hadde opptrådt så dårlig mot sine medmennesker. Og den andre rs ble spurt: "Kan du tilgi ham for det han gjorde mot deg?" Og de var alle enige; de ønsket å legge alt i Guds hender, og selv ønsket de ikke å ha noe nag til dette vesenet. Så de ble avskjediget, og returnerte nok en gang til dette møtestedet for å lete etter sine kjære. De fant dem da, og de utvekslet disse små gavene med hverandre, som de tok med seg inn i sin egen verden, inn i huset de skulle bo i. Hvert individ setter pris på denne lille gjenstanden; de gleder seg over at den andre tenkte på dem i kjærlighet og omtanke. Jeg vil gjerne sammenligne dette med det du gjør: Hvis du reiser bort for en tid, ønsker du også å bringe tilbake et lite minne til dine kjære, og dette er ofte gaver av ulike slag. Du ønsker å minne dine medmennesker om at du ikke glemte dem, at du tenkte på dem, og ut fra en følelse av takknemlighet eller takknemlighet ønsker du også å bringe tilbake en del av den gleden du selv opplevde. På denne måten prøver du å overraske og glede dine kjære. Det er faktisk ingenting på jorden som ikke også er tilstede i ånden, og dette gjelder også hva man gjør i denne forbindelse. Det er en glede, en overraskelse, en gest av kjærlighet. I den åndelige verden blir gavene gitt til ens kjære verdsatt og verdsatt, for den åndelige gjenstanden de mottar ble laget i disse åndelige verkstedene og laget av åndelige hender. Den ble produsert på en skole der en stor mester er på jobb og hvor de instruerer og underviser elevene sine. Der er disse små gjenstandene laget av åndelige vesener hvis arbeid opptar dem på denne måten. I den åndelige verden er man ikke umiddelbart i oppgave med store gjerninger; snarere lages også mange småting. Disse er imidlertid ikke håndverkerens eiendom, men Guds eiendom. Hver eneste håndverker fryder seg over å ha fullført noe, for de vet at arbeidet deres vil overraske og glede andre åndebrødre og søstre – det er en liten berikelse av åndelig liv. Og de gleder seg over å vite at det som er blitt dannet av deres åndelige hender en dag vil bli verdsatt av et åndelig vesen. Det er også mulighet for at eierne av disse små verdifulle gjenstandene på et senere tidspunkt vil møte de håndverkerne som i mellomtiden har jobbet seg opp fra lærling til mester. Dette er alle overraskelser som kan oppleves i den himmelske verden, og de er en kilde til stor glede. Denne noe mer presise forklaringen bare i forbifarten. Nå tilbake til vår bror som var blitt stilt for retten av disse Guds engler. Det ble gjort klart for ham at en hard renselse lå foran ham, at han hadde belastet sjelen sin tungt og nå ville få sjansen til å sone noe av byrden sin. Han var segregert og måtte gjennomgå en streng straff for alle de urett han hadde gjort sine medmennesker. Og han ble også merket til å gjøre bot i et følgende liv; det var skrevet inn i hans sjel at, i henhold til omstendighetene i livet han ville bli ført inn i, skulle den mest passende karmaen velges for ham, som han deretter måtte tåle – for straffen, for å gjøre opp for seg. hans store gjeld. Jeg ønsker ikke å uttale meg videre om dette, men vil i stedet si noen flere ord om gjenforeningene av åndevesener på denne møteplassen. Her har et åndsvesen muligheten til å finne noen som de ikke kom overens med i livet og til å snakke med dem. Hjemkomster blir også oppfordret av Guds verden til å gjøre det. Blant dem er mange hjelpende åndebrødre og søstre som tar seg av dem. De som først og fremst leter etter sine kjære skal finne dem, men de skal også finne de andre som spilte en rolle i livet deres; de er også ment å komme sammen med dem som de har gjort urett. De skal snakke ut ting. De skal forsone seg med hverandre. Så ens opphold på dette stedet varer i en viss tidsperiode, som er bestemt av Guds verden. Disse åndelige vesenene blir så bedt om å forlate dette stedet, og de blir ført dit de hører hjemme i henhold til deres utviklingsnivå. Det er ikke slik at de bare kan bli så lenge de vil og dra når de vil – det er et lukket sted for gjenforening. Og alle får dermed muligheten til å gjøre noe for sin åndelige oppstigning. Og disse gjenforeningene er bare mulig på grunn av Guds store godhet og barmhjertighet – at han lar disse åndevesenene møtes på denne måten, forsone seg, slutte fred med hverandre, slik at hver enkelt kan fortsette på sin egen vei med åndelig oppstigning. At noe slikt blir mulig er virkelig en stor vennlighetshandling fra Guds verden. Men, som jeg allerede har understreket, er ikke dette noe vanlig, noe som må tas for gitt. Hjemkommere velges ut til dette; muligheten til å gå inn på dette stedet er gitt til de som det forventes at noe bedre vil følge av det, at den oppadgående utviklingen av den ene så vel som av den andre kan akselereres av det. Et slikt møte må ha en hensikt. Og de som ikke benytter seg av denne muligheten til å forsone seg, vil ha en hard renselse foran seg. Nå, kjære brødre og søstre, er det også åndevesener som får muligheten til å komme sammen på en annen måte, det vil si ikke på et av disse større stedene som er spesielt tilrettelagt for slike møter – muligheter skapes også i mindre omgivelser . Og slik kan det også skje at Guds verden samler hjemkommere i et hus, begrenser dem til et rom, så å si, og lar dem stå sammen i en viss tid. Her må de snakke ut, og Guds verden venter på en forsoning. Når to hjemkommere bringes sammen på denne måten, er det ikke nødvendig med tilstedeværelsen av en Guds ånd. De to er alene. I mangel av hjelp og oppmuntring som gis i stedet for gjenforening, må de finne veien til å ordne opp seg imellom, veien til forsoning. Guds verden er glad når en forsoning oppnås, og trist når den ikke er det. Og her er det heller ikke slik at de aktuelle vesenene blir stående alene på ubestemt tid, for det er også en åndelig tid. Dette er bestemt på forhånd, og hvis den tildelte tiden går uten at en forsoning er oppnådd, vil hver enkelt få den rettferdige straff for sin forseelse, og de vil bli ført inn i sin renselse. Det blir gjort klart for hver av dem at de kastet bort en stor mulighet: de fikk sjansen til å forsone seg og legge til side sjelens byrde. At de ikke benyttet seg av muligheten er til skade for dem selv. Det krever da mer instruksjon og en mer streng rensing. Så i Guds verden blir hver sak behandlet på individuelt grunnlag. Det kan også skje at to hjemkommere som trenger å forsone seg med hverandre, bringes sammen i nærvær av et guddommelig vesen, med hvis hjelp en forsoning er ment å finne sted. Det guddommelige vesen prøver å overtale de som kommer hjem, å gripe inn og få dem til å forstå at forsoning er en nødvendighet. Men du bør ikke forestille deg at det er en urettferdighet hvis en av dem får støtte fra den guddommelige verden. Denne støtten er for dem begge. Det guddommelige vesen forklarer Guds bud, de blir begge fortalt hva som er rett og hva som er galt, men de blir ikke fortalt på forhånd hva som venter dem hvis de ikke klarer å forsone seg. Det guddommelige vesen taler om Guds kjærlighet, og de taler om kjærligheten som Kristus ga menneskeheten, og de prøver dermed å utdanne dem. Hvis dette ikke hjelper, vil hver av dem møte sin egen straff. Hvis en hjemvendt mangler høyere åndelig innsikt om denne himmelske verden, vil de ikke ha noen verdsettelse for en slik Guds ånd, og vil ikke ta hensyn til hva de har å si. Men det er en annen situasjon med avdøde mennesker som var troende på livet og som kom til erkjennelsen av at det finnes en rettferdig, guddommelig verden og at Gud krever rettferdighet. Slike hjemkommere får en større forståelse av Guds bud når en Guds engel forteller dem hva de må og ikke må gjøre, og når denne engelen resiterer Herrens bønn for dem og belyser betydningen av ordene. Den troende begynner å tenke og reflektere, og er mer villig til å gi den andre sin hånd i forsoning. Og, som jeg noen ganger nevner, er dette fordelene du kan dra nytte av ved å ha en åndelig kunnskap. For ingen av dere vet hvor dere en dag vil bli ført, hvor dere vil åpne deres åndelige øye; i menneskelivet vet ingen hvor deres første møte i ånd vil finne sted. Men har du slike innsikter, om enn i liten grad, er de til stor fordel; hvis alt som er sagt er grepet i sjelens dyp, er det til nytte for hver enkelt av dere. Nå, kjære brødre og søstre, vil jeg gjerne overlate dere alle med Guds velsignelse. Denne Guds velsignelse skal vokte og beskytte deg på alle dine veier. Og de som føler seg syke skal komme seg under denne Guds velsignelse, komme seg på kropp og sjel. Gud velsigne deg. Foredrag av åndslærer Joseph, mottatt på tysk gjennom mediet Beatrice Brunner ved musikkakademiet i Zürich, 2. mars 1974 Near-Earth Spiritual Places of Reunion and Reconciliation Where homecomers are given the opportunity to greet deceased loved ones and friends and, if necessary, reconcile with them. Joseph: God bless you. Dear brothers and sisters, it occasionally happens that listeners do not quite understand what is said here – after all, they are not familiar with every aspect of the divine laws and their order. They then make their remarks, or they are disappointed because they do not properly understand this or that. Well, I would like to say that we feel the same way. That is to say, we are very often disappointed with you. Over the years you have learned much about the order and the laws of God, as well as about the plan of salvation and redemption, and we believe that one should know how to conduct oneself. But that does not appear to be the case. One does not know, one does not want to know. But we are also disappointed with human beings, for they have their commandments, and these make it clear what they must and must not do. Fundamentally, they know what they are not allowed to do, and yet they do it anyway. So, we too have reason – or rather, it is we who have reason – to be disappointed when one does not know how to behave. Now, it is the case that a human being’s vices remain in existence after death. And if a deceased person is given the chance to indulge them, they will do so. I give you these various accounts of individuals’ experiences precisely because they help you understand this other world. By hearing how these homecomers fare, you learn that those who do wrong are punished and that those who do good are rewarded. If, in some measure, one possesses higher insights in life, one should orient oneself according to these higher insights. One would then benefit from this knowledge when one crosses over into the spiritual world. Indeed, you know that special value is attached to homecomers who possess higher insights and that they are given additional teachings – the continuation of what they have heard here. In this hour, I would once again like to give you one such account of an individual’s experiences, and I want to repeat what has been explained to you before. In your air space there are spiritual spheres or planes, and these spiritual planes differentiate themselves from one another. There are villages, valleys, and even towns that are very modest, and there are some that are magnificent – and both exist in the vicinity of earth. There are spiritual planes here that are inhabited solely by exalted divine beings – these, too, are in the vicinity of earth. It is generally the case that human beings enter these near-earth planes after death and remain there initially. They are way stations for them or they represent a preliminary heaven for them, because they are still too bound to that which is earthly and it is not yet possible for them to ascend into higher planes; so they remain bound in this proximity to earth. But the spirits of God who dwell in these beautiful near-earth valleys and villages want to be close to human beings. Even though distance is irrelevant in spirit, there is a reason why such planes in their splendor and glory also exist in the vicinity of human beings. The spiritual beings who concern themselves with human beings and their well-being meet here with other exalted spirit brothers and sisters whom they have invited into their homes as guests. That is to say, one visits this or that spirit of God for discussions, one dwells with these divine beings for a certain time. There truly is a great deal to deliberate and discuss. Devout people in particular desire to be seen by the world of God; they would also like their prayers to be heard. So, the divine beings are also close to human beings and, when necessary, they can be with them in no time at all. These glorious valleys and villages are a magnificent world. And not far from this magnificent world there may be a very modest village. There can be locations inhabited solely by spirit beings who are not integrated into any order. This does not trouble the world of God, because their place, their village, their town, or their valley, whatever it may be, is demarcated. It is not possible for those in these neighboring locations to enter the beautiful planes. Great obstacles stand in the way that make entry impossible. But glorious places do exist that one can see from afar – it is merely a glimpse into a distant horizon, and one knows that higher angels reside there. It is generally the case that this proximity to earth is inhabited by those spirit beings who are still so bound to that which is human, to that which is worldly and transient. And as I said, these planes differentiate themselves from one another. There are both very low levels and higher levels, and these locations are considered places of transition, as preliminary heavens, as meeting places. And now I would like to give you an explanation and an account of an individual’s experiences. I would first like to speak about a human being who constantly told lies throughout his life. He was forever telling lies; he did not know the truth, so to speak. I may well say that he had no relationship to the truth, so he made use of lies at every opportunity. And this also involved cheating other people, accusing others. And so it was that this man burdened himself heavily in his dealings with his fellow human beings. He especially burdened himself with regard to one man, for he had made an accusation against him in a particular matter, and the man was punished as a result – unjustly. This never came to light, but everything was to be revealed in the spiritual world. I said that there are meeting places, spiritual planes in the vicinity of earth. What I wish to explain with that is the greatness of God and Christ in their mercy, in their goodness, and in their benevolence, that they give homecomers – if it is at all possible and permitted [in accordance with the law] – the opportunity to recognize their mistakes and to arrive at better insight. But what I am now explaining to you is not a given. It is something granted to those with whom it is expected that something better will result from it, that it will be of advantage, and that the upward development of the one as well as of the other can be accelerated by it. Now, this man who had told lies his whole life and severely burdened his soul as a result was led by the angelic world into this meeting place after his death. I would also like to mention that this meeting place was not particularly beautiful. On the one hand it served those who had to journey from above to below, and on the other hand it served those heavily-burdened beings in crossing over into another plane. This deceased human being had, before his spirit had completely detached itself from the earthly body, seen his parents with his spiritual eyes. They had come to meet him, and this memory accompanied him into the other world. I neglected to say that this man had acted as though he were a devout and very religious person. He did have a belief. With him it was exactly as I mentioned at the beginning: he knew the laws of God, what he should and should not do, but despite knowing this, he did what benefited him, what pleased him. He did not trouble about these commandments, he did not concern himself with them, he gave them no further thought – fundamentally, he did not take them seriously. He was now in the spiritual world, in a plane that was unfamiliar to him. He had been led into this meeting place. There was a bustle of activity; it was a great square, and there were many spirit beings. He immediately had the feeling that others were also looking for acquaintances or friends, for it was the same with him – he also wanted to find his parents. He had seen them briefly, but they had vanished from his sight again. Yet the memory remained, he knew: “I saw them.” He still did not really understand how it would be possible to meet and talk with them. The angelic world had led this spirit into this meeting place without many words of explanation. He would now have to pave his own way. He wanted to look for his parents, for it was immediately clear to him that his earthly life had ended and his spiritual life had now begun. But he was not worried, because he did not feel abandoned. After all, there were so many spirit beings, and he found comfort with the others. He also hoped for company should he not find his parents. And so he did what the others were doing: he walked back and forth. He saw spiritual beings who were unfamiliar to him. He stood in silence here and there and listened to the conversations being held. He realized that reunions were taking place between acquaintances or even relatives. He was able to observe how others greeted their loved ones. Well, for the time being, he did not find his parents. But after having spent a longer period of time in this meeting place, he suddenly recognized deceased human beings who had lived in the same place as he had. And he was forced to realize that some were not willing to speak with him and walked away from him. And the man whom he had cheated and deceived and accused, thereby burdening himself heavily, he was there too. He, too, had been called back to the spiritual world and now stood facing him. The burdened spirit now had a guilty conscience and did not want anything to do with this homecomer, and he tried to distance himself by walking through the rows. It was clear to him that he might be held to account by the other. And so it was: this homecomer approached him, stopped him and said, “You treated me badly, do you know that? Do you know that I was punished for something I never did? And are you aware that you were known for your lies? God will punish you for that.” But he did not take these words seriously and again tried to get away, and succeeded in doing so. But the other was better informed about what would now happen. He had been told, “This place gives you the opportunity to confront the other, to resolve the whole affair, and to show him what he did wrong. He will face judgment.” This he knew, and so he was able to wait. In the meantime, this debtor looked around for acquaintances against whom he had not transgressed. But he now noticed that among these many beings there were some offering small gifts. These were angels of God. Some had very beautiful and precious spiritual flowers, others had vessels and carved objects that had been made in the spiritual workshops; there were all kinds of small things. And the beings could help themselves to such a gift, that is to say, they would ask, “May I have a flower? Or may I have this or that object?” This object or flower was meant to delight the friends or loved ones whom they sought, to give them a surprise. So, in order to give their loved ones a token of recognition, to give them a little joy on the occasion of their meeting, the female spirit beings mostly helped themselves to the flowers, while the male spirit beings chose from the other objects. But one would have to approach such an angel and ask them, “May I have one of these?” With searching eyes the angel would then consider the entire spirit being standing before them, and allow or deny it. Well, this brother was denied. He had also wanted one of these small objects to give his parents as a memento of their reunion. There was a considerable number of these angels offering gifts, for there were many spiritual beings in this place of reunion searching for relatives, loved ones, and friends. And this burdened spirit – or this brother, as I would like to call him – naturally went from one angel to the next, convinced that he would acquire some small object. He went to the angels with the flowers as well as to those who had the most varied objects. But each in turn considered him in the same way, and all of them said no. He got nothing, nor did he deserve anything. Since the very purpose of this place was to serve in facilitating reunions between the aforementioned spirit brothers and sisters, this burdened brother was naturally displeased not to have been allowed such an object. He now came across another acquaintance who was very well dressed. In human life he had been humble, little respected by those around him, but he was a devout and upright man; he had silently done good deeds, and so his soul was not heavily burdened. But he also had a task to fulfill in this place. Since none of the burdened brother’s other acquaintances wanted to speak with him, he now tried to converse with this spirit being, whom he had indeed seen in life but not respected either. He said to him, “You are so beautifully dressed. You surely wouldn’t mind giving me your cloak.” But this spirit being did not agree to give him his cloak. The burdened brother was so insistent, however, saying, “It’ll certainly make no difference to you if you just lend me your cloak for a while.” But he did not agree to this either. The burdened spirit now became angry, and he tried to remove the other’s cloak by force. As soon as he attempted this, a divine being appeared, took him by the hand and led him away. The divine being told him that this was not the intended purpose – this was a place of reunion and reconciliation, where returned spirit brothers and sisters were given the opportunity to speak with one another, and to achieve a reconciliation if they had lived in conflict or parted ways acrimoniously. It would actually have been his task to reconcile with that other one, and with all the others as well. He should have gone to them and asked for forgiveness. But this he did not want; consequently, he was led away from this place of reunion and taken to another location. And all the others who had had anything to do with him in life were also brought there. He now stood facing all of them. All those whom he had deceived, to whom he had lied, held one such gift in their spiritual hands. They had been given it. Indeed, these spirit brothers and sisters also desired a reunion with their loved ones, and if it had been necessary, if they had lived in conflict with someone, they would have sought out a conversation with the being in question and made peace. But none of them had such a wish, for in their cases it was unnecessary. So, they were looking for their own loved ones. But they had been led away and taken to this location, where the encounter with this burdened brother was to take place and where he would be brought to justice. It was presided over by two stern angels of God. Now there would be no more lies. The past was now brought into the spiritual present. Everything that had really happened back then was presented to the spiritual eyes of all. And so the truth was seen as it really was. And this brother, now deeply ashamed, had to admit that he had lied. He had to admit that he had acted so badly toward his fellow human beings. And the others were asked, “Can you forgive him for what he did to you?” And they were all in agreement; they wanted to place everything in God’s hands, and they themselves wanted to hold no grudge against this being. So, they were dismissed, and returned once more to this meeting place to look for their loved ones. They then found them, and they exchanged these little gifts with one another, which they took with them into their own world, into the house in which they would live. Each individual cherishes this little object; they rejoice in the fact that the other thought of them in love and with consideration. I would like to compare this to what you do: if you go away for a time, you also wish to bring back a small memento for your loved ones, and these are often gifts of various kinds. You wish to remind your fellow human beings that you did not forget them, that you thought of them, and, from a feeling of appreciation or gratitude, you also wish to bring back a piece of the joy that you yourself experienced. In this way, you try to surprise and delight your loved ones. Indeed, there is nothing on earth that is not also present in spirit, and this also applies to what one does in this regard. It is a joy, a surprise, a gesture of love. In the spiritual world, the gifts given to one’s loved ones are appreciated and treasured, for the spiritual object they receive was made in these spiritual workshops and crafted by spiritual hands. It was produced in a school where a great master is at work and where they instruct and teach their students. There these little objects are made by spiritual beings whose work occupies them in this manner. In the spiritual world, one is not immediately tasked with great works; rather, many small things are also made. These, however, are not the property of the artisan, but the property of God. Every single artisan rejoices in having completed something, for they know that their work will surprise and delight other spirit brothers and sisters – it is a small enrichment of spiritual life. And they rejoice to know that what has been formed by their spiritual hands will one day be cherished by a spirit being. There is also the possibility that the owners of these small valuable objects will at a later time meet those artisans who in the meantime have worked their way up from apprentice to master. These are all surprises that can be experienced in the heavenly world, and they are a source of great joy. This somewhat more precise explanation just in passing. Now back to our brother who had been brought to justice by these angels of God. It was made clear to him that a hard purification lay ahead, that he had burdened his soul heavily and would now be given the chance to atone for some of his burden. He was segregated and had to undergo a severe punishment for all the wrongs he had done his fellow human beings. And he was also marked to make amends in a following life; it was inscribed in his soul that, according to the circumstances of the life into which he would be led, the most suitable karma was to be chosen for him, which he would then have to endure – for the punishment, for the making amends of his great debt. I do not want to speak further on this, but would instead like to say a few more words about the reunions of spirit beings in this meeting place. Here, a spirit being has the opportunity to find someone with whom they did not get along in life and to talk with them. Homecomers are also called upon by the world of God to do so. Among them are many helping spirit brothers and sisters who attend to them. Those who are primarily looking for their loved ones shall find them, but they are also supposed to find the others who played a role in their life; they are also meant to come together with those whom they wronged. They are to talk things out. They are to reconcile with one another. So, one’s stay in this place lasts for a certain period of time, which is determined by the world of God. These spiritual beings are then prompted to leave this place, and they are led to where they belong according to their level of development. It is not the case that they can simply remain for as long as they like and leave whenever they wish – it is an enclosed place of reunion. And everyone is thus given the opportunity to do something for their spiritual ascent. And these reunions are only possible because of God’s great goodness and mercy – that he allows these spirit beings to meet in this way, to reconcile, to make peace with one another, so that each may continue on their own path of spiritual ascent. That such a thing is made possible is truly a great act of kindness on the part of the world of God. But, as I have already emphasized, this is not something commonplace, something to be taken for granted. Homecomers are selected for this; the opportunity to enter this place is given to those with whom it is expected that something better will result from it, that the upward development of the one as well as of the other can be accelerated by it. Such a meeting must have a purpose. And those who do not make use of this opportunity to reconcile will have a hard purification ahead of them. Now, dear brothers and sisters, there are also spirit beings who are given the opportunity to come together in a different way, that is, not in one of these larger places that are specially designated for such meetings – opportunities are also created in smaller settings. And so it can also happen that the world of God brings together homecomers in a house, confines them to a room, so to speak, and leaves them together for a certain amount of time. Here they have to talk things out, and the world of God waits for a reconciliation. When two homecomers are brought together in this way, the presence of a spirit of God is not required. The two are alone. Lacking the assistance and encouragement that is given in the place of reunion, they have to find the way to settle things between themselves, the way to reconciliation. The world of God is glad when a reconciliation is achieved, and saddened when it is not. And here, too, it is not the case that the beings in question are left alone indefinitely, for there is also a spiritual time. This is determined in advance, and if the allotted time elapses without a reconciliation having been achieved, then each individual will receive the just punishment for their wrongdoing, and they will be led into their purification. It is made clear to each of them that they wasted a great opportunity: they were given the chance to reconcile and to lay aside their soul’s burden. The fact that they did not make use of the opportunity is to their own detriment. It then requires more instruction and a more severe purification. So, in the world of God, each case is dealt with on an individual basis. It may also happen that two homecomers who need to reconcile with one another are brought together in the presence of a divine being, with whose help a reconciliation is meant to take place. The divine being tries to persuade the homecomers, to intervene, and to make them understand that reconciliation is a necessity. But you should not imagine that it is an injustice if one of them is permitted the support of the divine world. This support is for both of them. The divine being explains God’s commandments, they are both told what is right and what is wrong, but they are not told in advance what awaits them if they fail to reconcile. The divine being speaks of the love of God, and they speak of the love that Christ gave humankind, and they thus try to educate them. If this is of no avail, then each of them will go to face their own punishment. If a returnee lacks higher spiritual insights about this heavenly world, then they will have no appreciation for such a spirit of God, and will pay no attention to what they have to say. But it is a different situation with deceased human beings who were believers in life and who came to the realization that there is a just, divine world and that God demands justice. Such homecomers gain a greater understanding of God’s commandments when an angel of God tells them what they must and must not do, and when this angel recites the Lord’s Prayer for them and elucidates the meaning of the words. The believer begins to think and reflect, and is more willing to give the other their hand in reconciliation. And, as I occasionally mention, these are the advantages you can benefit from by having a spiritual knowledge. For none of you know where you will one day be led, where you will open your spiritual eye; in human life, no one knows where their first encounter in spirit will take place. But if you have such insights, even if only to a small degree, they are of great advantage; if all that has been said is grasped in the depths of the soul, it is of benefit to each of you. Now, dear brothers and sisters, I would like to leave you all with the blessing of God. This blessing of God shall guard and protect you on all your paths. And those who feel sick shall recover under this blessing of God, recover in body and soul. God bless you. Lecture by spirit-teacher Joseph, received in German through the medium Beatrice Brunner at the Academy of Music in Zurich, 2 March 1974