Opprinnelsen til Lyranere / Menneskerasen (Norsk)
Publisert 17. desember 2022 av Swaruu Oficial
Mari Swaruu: Hei igjen, takk for at du er med. Jeg er Mari Swaruu.
Før vi går videre til nye temaer, vil jeg gjerne forklare noen av de viktigste
grunnleggende konseptene som er nødvendige for å forstå det som følger. Senere
vil jeg også utdype disse konseptene.
Mennesker har en tendens til å redusere alt som finnes til små biter som er
enklere å forklare og forstå. De fragmenterer det de ønsker å studere og
analysere, og forsøker deretter å forklare helheten ut fra dette.
Dette er en tankestrategi som er iboende for alle tenkende vesener. Som
individer med begrenset forståelse, begrenser de logisk nok resultatene av sine
forsøk på å forstå noe til sin egen personlige grense.
Derfor vil en person med større bevissthet og forståelse ha en bredere
forståelsesramme og dermed kunne forstå verden rundt seg og det som omgir ham
mer presist, i tillegg til alt annet han prøver å forstå.
Dette faktum eller problemet er svært tydelig innenfor jordisk vitenskap.
Menneskets analysemetode, kalt den vitenskapelige metode, er kun gyldig innenfor
en tidligere spesifisert forståelsesramme, men den vil ikke kunne forklare det
som ligger utenfor dette tankesystemet, ettersom rammen for den vitenskapelige
metoden avhenger direkte av menneskene som bruker den, deres tro og verdier, og
hva de gjennom konsensus anser som virkelig eller ikke, mulig eller umulig.
Derav vil også selve forståelsesrammen og gyldigheten av deres vitenskap være
begrenset til trossystemet som deles og holdes av de vitenskapsfolk som anvender
det.
På jorden kalles dette trossystemet og de avtaler som former den jordiske
Matriks, hvor trossystemet og konklusjonene avledet av den vitenskapelige metode
kun gjelder innenfor denne Matriks, men ikke utenfor den, siden det ennå ikke er
akseptert som eksisterende, og enda mindre forstått, av beboerne i denne
Matriks.
Kort sagt skaper den vitenskapelige metode et selvstendig og selvvaliderende
system som ikke gjenspeiler alt som finnes, siden den kun kan validere det som
ligger innenfor de avtaler som utgjør den jordiske Matriks som den er underlagt.
Om settet av avtaler som utgjør den jordiske Matriks utvides eller ikke,
avhenger av en gruppe menneskelige og ikke-menneskelige enheter kalt jordens
kontrollører, som ikke tillater den nødvendige bevissthetsutvidelsen som kreves
for å forstå konsepter og sannheter utenfor det de ønsker. Og de ønsker det slik
for å kunne kontrollere og utnytte befolkningen. Deres viktigste metode for å
oppnå dette er institusjonell validering, ved hjelp av hvilken de kontrollerer
hva som er reelt og hva som ikke er, hva som er mulig og hva som ikke er.
Fra et ikke-jordisk perspektiv er det et faktum at mennesker ikke utviklet seg
på jorden som beskrevet i Darwins teori om artenes utvikling, fordi mennesker,
som en genetisk definert art, finnes på utallige andre planeter. Det finnes
bevis på minst 400 000 sivilisasjoner med tydelig menneskelige trekk kun i dette
galaktiske kvadranten. Det er mange mennesker.
Det er sant at det er mange forskjeller mellom Lyriske varianter av mennesker i
verdensrommet. Noen ser mer menneskelige ut enn andre, men alle har den samme
karakteristisk menneskelige formen. Mange av disse sivilisasjonene har vesener
med det nøyaktige utseendet og genetikken til jordiske mennesker, og skiller seg
kun med små, men noen ganger viktige genetiske markører. Kledd i jeans og en
t-skjorte ville de kunne passere som en vanlig jordisk person på en busstasjon.
Med den samme morfologien tilpasset disse artene verden rundt seg til de vanlige
og spesifikke behovene for alle menneskelige kropper, noe som også gir en
tankegang og resonnering som ligner på jordiske mennesker. Så mange ting i alle
disse sivilisasjonene er felles med hva menneskene har på jorden.
Den samme tankegangen vil forårsake lignende klær, sko, dingser, og så videre.
En stol er en stol er en stol på jorden og på Alfa Centauri. Og det finnes bare
så mye man kan gjøre med en t-skjorte.
Den felles forståelsen blant ikke-jordiske menneskelige sivilisasjoner er at
mennesker som en rase opprinnelig kommer fra planeter som kretser rundt stjernen
Vega i stjernebildet Lyren. Derfor kalles hele gruppen av menneskerasene i
verdensrommet Lyriske raser, hvorfra de migrerte til forskjellige solsystemer i
denne galaktiske kvadranten i en hendelse kjent som den Store Ekspansjonen, som
selv er en del av de såkalte Orion-krigene.
Men mennesket som en art eksisterte allerede før disse hendelsene, og det er
også bevis for at de, samtidig som de fantes i Vega, også befolket mange andre
planeter og steder.
Dette er svært vanskelig å beregne ettersom tid i seg selv er svært fleksibel
utenfor en etablert kontekst, slik som oppfatningen av tidens hastighet innenfor
en eller annen bestemt planet. Det finnes ingen enighet om oppfatningen av
hastigheten og varigheten av tidens gang.
Det er sant at det finnes en viss grad av kunstig genetisk endring i jordiske
mennesker. Imidlertid er Taygetianerne og Swaruunianernes forståelse at dette i
stor grad ble gjort ved hjelp av tankekontroll og oppfatningskontroll over
menneskepopulasjonen, og derfor er det reversibelt individuelt som en konsekvens
av hver persons bevissthetsutvidelse.
Taygetianerne og Swaruunianernes forståelse er at mennesket som en art, og som
alle andre arter av planter og dyr, alltid har eksistert og er en del av selve
universets uttrykk. De er alle universet selv, med varianter av hver art
tilpasset til det spesifikke stedet der de bor, tatt i betraktning klimatiske og
generelle forhold, blant mange andre ting.
Konseptet om ingen tid. Tid i seg selv er kun relativ til bevissthet og til
bevisstheten som oppfatter den, og kun en illusjon. Derfor har universet alltid
eksistert. Det hadde aldri en begynnelse og vil aldri ha en slutt.
Dette siste er et svært vanskelig konsept for den gjennomsnittlige personen å
forstå, og enda mer for vitenskapsfolk, ettersom de er fullt og helt fanget av
verdiene i den jordiske Matriks (menes som tankesystem). Alle er fanget i sine
selvstendige og selvvaliderende trossystemer og sin egen empiriske erfaring som
sier at alt fødes, lever og dør til slutt. De overfører disse ideene og
konseptene til en større universell virkelighet som følger dynamikker de ennå er
svært langt unna å utvikle evnen til å forstå.
Dette er en direkte refleksjon av menneskets overmot og egoisme, troen på at de
har evnen til å forstå alt og at de er sentrum av universet og de eneste
tenkende vesener som finnes.
Kort sagt, og som en konklusjon, finnes mennesker som en art over hele dette
galaktiske kvadranten, lever på utallige andre planeter og steder utenfor
jorden, og er en del av selve universets essens.
Takk for at du lyttet. Med all min kjærlighet og en stor klem,
Mari Swaruu