se ellers
denne om henne
bok av det svenske mediet ASTRID GILMARK; "JAG VET"
+lyd på astrid-boka(Lydboklink) |
|
|||||||
|
fra Bente Alvers minnetale over her. Westerlunds siste hilsen?Kameraet gikk av uten at fotografen rørte ved det - på bildet t.v. blåste lysene hver sin vei. Hva skjedde i Anna Elisabeth Westerlunds begravelse? av Siv Sæveraas (Denne saken er hentet fra BTMagasinet 11. oktober 2009. ) Daværende VG-fotograf Tom Egil Jensen hadde tatt oppstilling på galleriet i Vestre gravlund kapell for å dekke begivenheten. På grunn av lite lys, hadde han plassert kameraet sitt på et stativ. Mange år tidligere hadde Jensen, da han jobbet i Demokraten, vært på spøkelsesjakt med Westerlund. Han hadde stilt seg undrende til at hun kunne forutse sin egen død, og Westerlund sa da til ham: «Etter min død skal du få et tegn fra meg». Under Bente Alvers minnetale konstaterte Jensen med forbauselse at kamera gikk av, uten at han berørte det. Da han kom tilbake til avisen oppdaget han at et av bildene på filmen skilte seg ut fra resten: Lysene på kandelabrene på hver side av Alver blåste oppover og utover - i hver sin retning. - Avisen undersøkte om det kunne ha vært noe spesielt med trekken i rommet på dette tidspunktet. Det var det ikke. Det som hendte er rett og slett uforklarlig, sier Tom Egil Jensen. "et nes med en hvit fyrlykt like nord for Tyssedal" KAMERATENE RUNE OG ARNE HADDE VÆRT BORTE I ET HALVT ÅR. Enorme områder var saumfart - både over og under vann. Så kom Anna Elisabeth Westerlund og «så» en hvit fyrlykt. Olaf Johan og Ingrid Eriksen fikk et svar. «Jeg ser et hvitt spir på et nes, noen tømmerstokker og noen bygninger som er vendt mot sjøen. Like bortenfor neset ligger de, på en hylle på 25 meter dyp. Jeg får en kjøkkenfølelse, jeg tror det ligger et kjøleskap eller en komfyr ved siden av bilen ». Omtrent slik falt ordene da Anna Elisabeth Westerlund satt på lensmannskontoret i Ullensvang en septemberdag i 1980 og la frem sitt syn. Ingrid Instøy Eriksen - mor til Rune - satt storøyd og kjente pulsen stige. Hva foregikk under den mørke panneluggen over bordet? Skulle denne bestemte, konsentrerte kvinnen klare det ingen etterforskere, letemannskaper, manngarder, miniubåter, synske og atter synske hadde klart på et halvt år - bare ved hjelp av tankens kraft? Dag og natt - helt siden 30. mars - hadde Ingrid Instøy Eriksen bare hatt én tanke i hodet: Å få et svar på hva som hadde skjedd med yngstesønnen hun hadde så kjær. Skulle hun nå omsider bli fridd fra uvisshetens kvelende lenker? LENSMANNSBETJENT Eiliv Lønningen i Ullensvang visste om et nes med en hvit fyrlykt like nord for Tyssedal. De dro dit. Ovenfor neset sto et par naust. Noen lyktestolper lå der også, nøyaktig der Westerlund med skjelvende hånd hadde tegnet inn tømmerstokkene. Det hvite fyret står der fortsatt. - De ligger der, sa Anna Elisabeth og pekte ned i den svarte Sørfjorden. Dykkere gikk ned. 26 år gamle Rune Chr. Eriksen og kameraten Arne I. Mala på 21 satt fortsatt fastspent i bilen på hyllen hun hadde beskrevet. Ved siden av bilen lå et kjøleskap. - Jeg er henne evig takknemlig. Hun ga oss en grav å gå til. Det betyr alt, sier Ingrid Instøy Eriksen. MINNER DUKKER opp igjen langs den gamle riksvei 13, som for lengst er erstattet med en ny. Den 87 år gamle trebarnsmoren fra Voss og eldstesønnen Olaf Johan Eriksen vet fortsatt ikke hva som egentlig skjedde den skjebnesvangre dagen da Rune og kameraten kjørte i fjorden. Noen mente det hadde gått et snøras. - Jeg prøver å ikke tenke, sier Ingrid Eriksen, og ser ned den bratte skrenten som stuper rett i fjorden. Flere steder er det spinkle autovernet revet bort. I dag går trafikken i tunnel, like under åstedet. Hun minnes dagen da sønnen ble funnet. Ikke før hadde bilen med følget fra Ullensvang lensmannskontor stanset på åstedet, skimtet hun en kjent gjenstand i veikanten. Det var en reklamefyrstikkeske fra Runes bruktforretning på Voss. Da visste hun. - Det var en enorm lettelse for oss alle. Selv om vi hadde gitt opp håpet om at de skulle bli funnet i live, var det avgjørende for oss å få vite hva som hadde skjedd, sier Olaf Johan Eriksen. Han og moren tror knapt det er mulig for utenforstående å forestille seg hvilket mareritt mennesker som lever i uvisshet og savner sine kjære lever i. - Jeg hadde ikke et øyeblikks fred, sier Ingrid Eriksen. Hun er overbevist om at uten Anna Elisabeth Westerlund, hadde Rune og Arne aldri blitt funnet. « Det var ikke bare døde boplasser og graver jeg fikk innsyn i. Det var som å sette en film i revers. De døde steg opp av gravene og ble levende. Og markene rundt om ble befolket og kledd med telt, jordgammer, stenhus eller hytteliknende trehus. Vår nåtid var borte, fordi den ennå ikke hadde innfunnet seg. » Her ser Anna Elisabeth Westerlund tilbake. Til Tjøllings historie og det gamle Kaupang. Utdraget ovenfor er hentet fra boken hennes, «Telepatiens gåte». Hva var det med Anna Elisabeth Westerlund? Og hva er det med Snåsamannen, og andre som hevder å «se»? Ingen har svaret - ei heller Bente Gullveig Alver, professor i folkloristikk ved Universitetet i Bergen. Hun har skrevet biografien om Westerlund, som lanseres i disse dager. - Vi møter stadig fenomener vi ikke kan forstå, og dem må vi møte med åpenhet. Jeg forstår ikke at dagens forskere på død og liv skal mene at vi har funnet svaret på alt. Hva skal vi forske på om 100 år hvis vi har alle svarene i dag? spør Alver. Hun beskriver Westerlund som en av våre største «kloke» i det 20. århundre. Med det Westerlund selv mente var en fysisk sjette sans, kunne hun se verden fra oven - i fortid, nåtid og fremtid. Hun kunne se tvers gjennom fjellet og langt under havbunnen. Men hun var også et sårbart hverdagsmenneske som levde alene i en bitte liten leilighet i Oslo, hvor hun drakk sin kaffe og spiste sin brunost. Hun giftet seg aldri - fikk aldri barn. Hun mente at det å praktisere som synsk ikke ga tid og rom for familieliv. - Å være synsk eller klok kan oppfattes som uhyre spennende og interessant sett utenfra, men de kloke selv forteller at det er en tung bør å bære. De «ser» så skremmende ting. Slike mennesker møter også mye skepsis. For Anna Elisabeth var det å bruke synskheten et kall. Det var uhyre viktig for henne å bli respektert for den hjelpen hun forsøkte å gi, sier Alver. HUN VAR TETT på Anna Elisabeth Westerlund fra de møttes første gang i 1971 til Westerlunds død i 1995. Først og fremst som forsker, men etter hvert også som venn. Da den synske kvinnen døde, overlot hun all skriftlig dokumentasjon til Alver: 16 kartonger fulle av brev, papirer og bilder, samt hundrevis av avis-artikler. I tillegg hadde Alver sine egne notater og time ut og time inn med lydopptak. - Materialet som er samlet om denne kvinnen, er helt unikt. Kanskje kan det bidra til å gi svar om synske og synskhet i fremtiden - svar på det vi i dag ikke forstår og ikke kan forklare, sier Alver. Det skulle gå 14 år fra Westerlunds død til boken var ferdig. - Det var et enormt materiale jeg skulle gå igjennom. I tillegg hadde jeg full jobb. Men det er ikke hele sannheten. Jeg hadde vært så tett på Anna Elisabeth Westerlund at jeg trengte avstand til henne. Jeg gruet meg litt til å ta fatt, sier Alver. «Jeg ser en taubane og en institusjon. Ikke langt unna er et stort vann omgitt av skog. Jeg ser May Britt sitte ettertenksom på en berghylle. Hun er hvit (naken). I vannkanten skal dere finne noe som tilhører henne. » Stemningen på rom 708 på Hotel Norge var elektrisk en oktobernatt i 1982. Med skum i munnvikene satt Westerlund, fjern og glassaktig i blikket, som i en slags transe og fortalte hva hun «så» mens hun skriblet sine peilepunkter ned på et ark. Daværende leder av ettersøknins- avdelingen ved Bergen politikammer, Sigurd Selheim, visste ikke helt hva han skulle tro om det han hørte. Kunne politiet ha tatt sånn feil? Manisk depressive May Britt Jensen hadde vært savnet i over to måneder. Det var ikke første gang hun forsvant - i sine maniske perioder hadde hun flere ganger dradd til Østlandet. Derfor hadde man konsentrert letingen der. Hun var også etterlyst via Interpol. Men dette hørtes da vitterlig ut som Svartediket og Isdalen? Selheims kollega Terje Herfindal var enig. En ny leteaksjon ble satt i verk. I vannkanten, på det stedet Westerlund hadde pekt ut, lå May Britts klær, skjult under 60 centimeter vann. - DET GÅR IKKE en dag uten at jeg tenker på den saken, sier Sigurd Selheim. I en årrekke hadde han, Terje Herfindal og Bente Alver et samarbeid med Westerlund, der hun bisto bergenspolitiet i arbeidet med å søke etter savnede personer. Møteplassen var alltid den samme: Rom 708 på Norge. Hun ville ha høyde og utsikt. Før hun kom, måtte ventilene tapes igjen. Og glasset med konjakk, godt blandet ut med vann, skulle serveres utpå natten når hun var helt tappet for energi. Da var det tid for å sjekke peilepunktene hennes mot kartene politimennene hadde med seg. - Synene hennes kunne være svært vanskelige å tolke. Hun snakket ofte i følelser og fornemmelser. Hun brukte aldri stedsnavn, men anga ulike peilepunkter - som gateløp, fjellformasjoner, hus og grøntområder. Hun var helt avhengig av mennesker med god lokalkunnskap. Derfor ville hun alltid ha politiet med, forteller Terje Herfindal. IKKE ALLE på Bergen politikammer var like begeistret for denne uortodokse ettersøkningsmetoden. Likevel fortsatte det lille teamet møtevirksomheten gjennom hele 80-tallet - Jeg gad se den som unnlater å prøve alt når man står der, uten spor, og er vitne til den fortvilelsen pårørende opplever, sier Selheim. Møtene foregikk dog på fritiden, og de var stort sett alltid bygget over samme lest: Westerlund ble hentet av Selheim på flyplassen. Fremme på hotellet sørget Bente Alver for at alle hennes behov var ivaretatt. Politifolkene kom til rommet når lyset var fallende, og da startet en samtale om hverdagslige ting. - Så, plutselig, ble hun fjern. Det var som om hun forsvant inn i en glassklokke, forteller Herfindal. Da slo Bente Alver på båndopptakeren, og politimennene spisset ører. Helt, helt stille. Noen ganger fikk pårørende komme inn, men best likte Westerlund å jobbe alene med sitt faste team. - Når vi var ferdige, var all energien sugd ut av oss, forteller Selheim. «Jeg testamenterer min hjerne til Universitetet i Bergen for forskningsformål. Min synskhet er en fysisk, sjette sans som sitter i pannelappene.» Der tok hun feil, gitt. I alle fall så langt vi vet i dag. Professor i rettsmedisin ved Gades Institutt, Inge Morild, tar frem en glassplate og holder den opp mot lyset. Den inneholder et syltynt, høvlet tverrsnitt av Westerlunds hjerne. - Vi fant ikke annet enn normale aldersforandringer. Westerlund hadde utpekt Morild som ansvarlig for å undersøke hjernen hennes, et oppdrag han noe beklemt sa seg villig til å påta seg. Han hadde truffet henne ved flere anledninger, og var fascinert av den gamle damen. - Hun var en meget spesiell dame som hadde sine klare meninger om hvordan ting skulle gjøres. Men hun var meget treffsikker, det er helt opplagt at hun hadde evner vi ikke kan forstå, sier Morild. En gang ville han teste henne, og viste henne en glassbit med en mikroskopisk vevsprøve. Westerlund lukket øynene og fortalte at hun så en ung jente på en beitemark, og mye blod. - Vevsprøven stammet fra en ung jente som ble drept på en beitemark, forteller Morild. DA DEN SYNSKE kvinnen døde, måtte Morild ha hjelp fra sine kolleger i Oslo til å få fiksert hjernen i formalin før det var for sent. Noen uker senere kom hjernen til Gades Institutt. Et ekspertteam ble opprettet, hjernen ble skåret i tynne skiver og undersøkt på alle tenkelige måter. - Det hadde vært langt mer interessant å undersøke den mens hun var i live, sier Morild. Mens rundt en femdel av hjernen er støpt inn i glass, ligger resten fortsatt i formalin. Snittene er arkivert og bevart til eventuelle fremtidige forskningsformål. Men professoren vet ikke helt hva instituttet skal gjøre med restene. Vanligvis blir kroppsdeler destruert i en minnelund etter obduksjon. - Vi kommer vel ikke til å bevare den til evig tid, men vi synes jo det er litt uhøflig å kaste en gave, sier Morild. «Hans fremtid er mørk, og han vil alltid være blant dårlige venner, dessverre. De skal imidlertid få kraft til å klare påkjenningen - og å avskrive ham ». Svaret sto på trykk i Allers tidlig på 1970-tallet. En fortvilet mor hadde skrevet til spørrespalten «Kjære Anna Elisabeth Westerlund» for å få råd om hva hun skulle gjøre med sin 12 år gamle sønn som ramponerte biler, stjal penger og søkte dårlige kamerater. Westerlund anbefalte blant annet moren å sende sønnen bort. Svaret var et av mange som skapte sterke reaksjoner. Den kjente journalisten og forfatteren Arne Skouen tok i Dagbladet til orde for at «dette råtne egget fjernes fra offentlig skrift». Spørrespalten i Allers var uhyre populær. Hver eneste uke fikk Westerlund plastsekker fulle av brev fra lesere som ville ha svar på de utroligste ting. Frimodig delte hun ut fremtidsprofetier og velmente råd om alt fra sykdomskurer til råd om etikette, oppførsel og bekledning. Rådgivervirksomheten hennes ble etter hvert så kontroversiell at spalten ble nedlagt etter gjentatte advarsler fra helsemyndighetene. MEDIA ELSKET Anna Elisabeth, og hun lot seg bruke - og misbruke. Journalister som ringte, fikk et svar, nær sagt uansett hva de spurte om. Når spådommene hennes fra tid til annen ble ettergått i sømmene, var det ikke alltid de stemte. Hun ble rikskjendis, hyllet i det ene øyeblikket, latterliggjort i det neste. - Hun tok det svært tungt at hun av noen ble stemplet som kvakksalver. Hennes dypeste ønske var å få aksept i forskermiljøene for ideen om at synskhet var et fysisk fenomen, sier Bente Alver. - Men hvorfor lot hun seg bruke slik av mediene? - Hun mente at hvis hun ble sett mye og kunne vise til at hennes synskhet ga resultater, ville vitenskapen begynne å interessere seg for henne. Men det oppnådde hun aldri, sier Alver. les hennes bok fra -68- femti år siden + den kom ut: SYNSK |
|
|